tirsdag 14. juni 2016

Farris Ultra - med sekken fylt av sjokkis og drømmer

Et halvt år er gått siden forrige innlegg og forrige ultraløp. Et halvår med masse alternativ trening og frustrasjon over en skade som ikke blir bedre. Men også et halvår med mange fine, kortere løpsopplevelser, flere av dem med to små sprudlende 5km-prinsesser.
Sentrumsløpet 2016
Langturer har det blitt få av. Noen tomilsturer, og den ene viktige superlangturen i København maraton. Det var etter denne jeg tok avgjørelsen om Farris Ultra overhodet var gjennomførbart. 67 km og 1300 høydemeter, med underlag fordelt på 33 km grus, 27 km asfalt og bare 7 km terreng. Jeg hadde så lyst til å kjenne på disse ultrafølelsene igjen! Bære eller briste!

4 min til start. Ikke noe stress å spore!
 
Så da satte vi ut fra start, Anna, Pål og jeg, sammen med 26 andre blide mennesker. Sekken full av sjokolade og energi, så klare for en lang dag i skogen i strålende sommervær. Men hva skjedde? Toget gikk, forsvant raskt ut av syne, og vi var brått baktroppen med bare følgesyklisten bak oss. Det var jo litt overraskende, men heldigvis ikke demotiverende. Vi holdt vel en snittfart på 6:00 min/km, som var helt riktig fart for oss, med tanke på alle timene vi skulle drive med dette her.

Den trivelige baktroppen! Foto: Pål Kamfjord
 
Det var bare å nyte, i hvert fall så lenge det føltes lett! Noe av det fineste jeg vet er å løpe steder jeg aldri har vært, hvor jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving eller bakketopp, men heller ikke trenger bruke energi på å finne veien. Det var godt merket etter Farrisrittet som gikk dagen før, og ordentlig luksus å ha vår egen følgesyklist som kunne oppdatere oss underveis.
Terrengpartiene, de desidert fineste.

Sekken begynte å gnage på halsen allerede fra start, som fryktet. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha skaffet meg ny før løpet, men tenkte også at det faktisk kunne hjelpe å dra fokuset bort fra lyske/bekken som begynte å murre etter bare en mil. Det var akkurat som ventet, for særlig kupert underlag får disse smertene raskt fram i lyset. Jeg hadde satt meg opp klare delmål: servicestasjonene. I dag skulle vi løpe 22+17+14+14 km, avstanden mellom disse punktene. Lett! Bare å begynne på ny etter hver stasjon. Fire halvlange turer i rolig tempo, høres da så absolutt ikke ille ut?

Høydepunkt! Smil og latter. Væskepåfyll, bollefest og potetgullbonanza. Nøyaktig det man har lyst på og trenger. Foto: Roger Karterud.

Raskt høye på sukker var det bare å fortsette på neste etappe som besto av mye asfalt i stekende sol. Fra sukkerkick til smertekjelleren gikk det raskt utfor. Det skar som kniver gjennom kroppen å slå om fra jogg til gange og motsatt. Jeg var bekymret for om murrende ankler var nær kollaps, og ene kneet hadde begynte med noen intense stikninger. I tillegg disse senene og ligamentene eller hva nå pokker det er som river og sliter rundt bekken, mage og lyskeområder. Et heftig gnagsår var også spredd seg videre utenfor plasteret jeg hadde satt på under foten litt tidligere. For et klagende, jamrende, selvmedlidende vrak! Klarte ikke helt å skjule min traurige tilstand for Anna og Pål, som heldigvis holdt meg i gang med de riktige ordene. "Du skal fram, uansett hva!"

Jeg skar tenner og knøt hender, og hadde hundre stemmer i hodet, som den rene mentalpasient der jeg kreket meg framover, og nok en gang, dessverre må jeg si, som så mange ganger før, måtte jeg ty til det usle, feige, veike og pinlige middel og våpen, min siste utvei før total kollaps og DNF: Paracetamol.

Anna og Pål løper så lett og jevnt. Vi bytter på å dra og fester blikket i ryggene til to jenter vi stort sett holder følge med resten av løpet. "Bedre å jage enn å bli jaget", sier Anna. Vi drikker og drikker i varmen, og jeg tygger seig Snickers med åpen, smattende og pesende munn (aldri mer Snickers, altfor komplisert å få i seg!). Endelig er det slutt på asfaltdunkingen og vi forflytter oss til lange, seige grusveistigninger opp mot rundens høyeste punkt, Skolapparåsen, en stor milepæl, over halvveis. "Juhuu, sti!" jubler Pål og jeg i kor. Forsiktig håpefull kjenner jeg også smertetoppene avta litt, slik at det er til å leve med, til å løpe med. Kanskje har også kroppen sluttet å kjempe så hardt i mot ved å sende alskens nervesignaler og motstand, og nå bare har resignert og godtatt at den faktisk blir nødt til å bære meg helt til mål.
 
Ny matstasjon passert, og ny vidundelig rosinbolle inntatt
 
Jeg elsker stier, og nå bærer det jevnt nedover på aldeles nydelige, myke skogsstier hvor det bare er å slippe seg. Det gir meg en stor mental boost å kjenne at det står til liv og håp i beina når det nærmer seg maratondistansen. Når da Annas familie plutselig står langs veien langt inni skogen må jeg til og med sympatigråte litt, så sterkt begynner alt å føles.

Vi kommer ut til asfalt og sivilisasjon igjen, og klokka viser at vi nærmer oss 50 km. Det føles så stort å mestre igjen! Jeg kjenner det begynner å skje noe, at kropp og hode vil låse seg i et jevnt tempo. Hver og en kjemper sin egen kamp når det nå virkelig røyner på, og hver og en av oss må finne en metode for å holde det gående. Jeg putter musikk i ørene, prøver å presse i meg litt nøtter og rosiner, drikker noen slurker av den merkeligste blanding dau cola + besk kaffe. Vet hvor viktig denne energien er, men skulle så gjerne sluppet det. Jeg siger avgårde og er med ett alene, men jeg oppdager en rygg i det fjerne. Jeg passerer, og ny rygg skimtes. Slik fortsetter det, og det gir meg så mye energi at jeg nesten får dårlig samvittighet. Så godt som hver eneste en kommer med hyggelige ord og setninger, så jeg blir rørt langt inn i hjerterota. "Du ser lett og fin ut, hent inn han foran deg, så hjelper dere hverandre i mål!" roper en. "Du løper som en gaselle, akkurat som rundt Oslofjorden, og du er dame nummer 3!" sier en annen. Angrer på at jeg ikke ga ham en klem der og da. Plutselig gikk det jo opp for meg at jeg bare hadde to damer foran meg. Selv om det ikke betyr noe som helst, og jeg denne gang ikke hadde blitt skuffa om vi i baktroppen kom sist i mål, så var det allikevel så utrolig motiverende å høre de ordene der og da. Jeg flyter litt for sakte nedover stiene, med kun ett øye intakt og ikke i stand til å se skarpe konturer av røtter og steiner lenger. Kunne uansett ikke løpt fortere. Krampe i leggene i oppoverbakkene, og krampe under fotsålene i nedoverbakkene. Haha, ultrakomisk!

Det er bare å holde det gående, en liten mil igjen, og jeg teller ned og teller ned. Et kjent og kjært menneske står plutselig langs veien, og jeg hulker høyt av takknemlighet der jeg med ny energi fokuserer på den siste biten mot mål. Dagens desidert mest humoristiske innslag var å løpe gjennom paviljongen i Bøkeskogen til full orkestermusikk. De skulle bare visst hvor langt vi hadde løpt, for vi var nok et komisk syn der vi en etter en kreket oss over plassen foran publikum. Følelsen å deretter krabbe opp en latterlig bratt kneik før innspurten var pur lettelse. Det brast i meg av allslags lykke- og mestringsfølelser. Så stort å bli klappet i mål, bli møtt med smil og gratulasjoner, få en så vanvittig fin POKAL for 3. plassen! Har bare svulmende positive ord om arrangør, servicestasjoner, løypemerking og premiering. Og så disse rosinbollene da, som jeg tør påstå utkonkurrerer Hytteplanmila sine. De mangler bare denne medaljen da, men det er kanskje bare meg?

Mitt 9. ultraløp fullført. På helsa løs. Hvor mye tåler kroppen? Burde jeg legge inn årene, eller tåler man mer, mye mer av dette hærverket? En ting er sikkert, jeg kan ikke stoppe etter 9.

Foto: Roger Karterud




mandag 4. januar 2016

Ultra meg her og ultra meg der. Vel blåst, 2015!

Ultraløp er i vinden. Ultraløp er skikkelig 2015. En ulmende nisje i idretten har brått eksplodert i omfang. Bare siden 2014, som også var et rekordår, er antall deltakere i norske ultraløp nesten doblet. Det popper stadig frem nye løp man kan delta i, og de utallige valgmuligheten gir et luksusproblem i form av harde prioriteringer og valgets kvaler.

"Alle" har løpt maraton, og det er kanskje ikke så altfor lenge til også "alle" har løpt et ultraløp. Eller er og forblir det fortsatt for de spesielt interesserte? Vil vi fortsette å føle oss som del av en liten/stor familie, der man kjenner de fleste ansikter og navn, og opplever denne spesielle tilhørigheten og samholdet?
 
For min del har 2015 vært fylt av løping, og mindre av alt annet. Ofte, langt, sakte og bedagelig. Jeg har knapt løpt fort dette året. Knapt opplevd å ha sprut i beina. Totalt 3411 km gjør noe med farta. I hvert fall min. Jeg løp mye fortere før, for da løp jeg kortere, sjeldnere, og hvilte mer. Trente alternativt, trente styrke. Restitusjon gir formtopper. Restitusjon er kjedelig! Jeg har prioritert mengde framfor fart. For meg er det viktigere å løpe mest mulig enn fortest mulig. Hverdagsløpingen, transporten til og fra jobb. De lange opplevelsene og ekspedisjonene i helgene, alene i skogen eller i et løp blant så mange andre. Mental helse, mer enn fysisk helse.


Så kom årets siste dag og løpemulighet, med selveste ChampagneUltra. Jeg hadde nok ikke stilt til start dersom de 50 besto i en lang runde. Med 5 runder i en 10K-løype var det mulig å stå av etter 2-3 runder om det nå skulle si bom stopp. For en utrolig digg måte å starte nyttårsfeiringen! Løpe rundt i skogen med masse trivelige folk mens du vet en saftig kalkun og friske bobler venter hjemme foran peisen. Jeg håper virkelig jeg får være med på dette igjen. En akkurat passe stor gjeng på 44 personer i lang, lang rekke. Alltid en rygg å henge på, og alltid noen å dra. Løypa og forholdene var så godt som optimale. Det gikk helt greit uten pigger, for et akkurat passe tykt snølag hadde lagt seg oppå is og gjørme, så en fikk godt nok grep. Det gikk opp og det gikk ned, men ikke for mye av verken det ene eller det andre. Litt gåing ble det i Helgebakken og Bjørnkneika, men stort sett gikk løpingen jevnt og fint på rundt 5:45 min/km i snitt de to første rundene.

Pål og jeg løp sammen hele veien, og stoppet kort for mat og drikke ved hver runding. Ganske impulsivt og ustrukturert hadde vi bare slengt med oss litt av hvert av næring; sjokolader, bananer, solbærtoddy, fruktmos, salte kjeks og vann. Jeg glemte å ta på både sportstape og vaselin, og paracetduo ble også dessverre liggende igjen hjemme. Skulle jo bare løpe 50, ikke noe stress. Haha. Jeg burde nok hatt et drikkebelte, slik at jeg ikke måtte løpe en mil for hver drikkepause. Etterpå ser jeg også at jeg drakk altfor lite, under en liter totalt. Ikke rart hodepinen kom snikende. Men en kan da ikke være så himla nøye på alt her i livet heller, da. Ordner seg alltid!
Foto: Bjørn Hytjanstorp, Kondis
På tredje runde begynte det å bli tungt. Ingen av oss hadde løpt over tre mil siden Bislett, og det fikk vi vel straffen for nå. Vi byttet på å dra, men jeg ble nesten dumpet og fraløpt etter at jeg måtte ut i buskene en tur (min første tissepause i et løp noensinne! Ironisk nok i det løpet der jeg drakk minst...). Hodet begynte å jobbe. Men samtidig som det begynte å gjøre seriøst vondt i lyske og bekken, kjente jeg innbittheten vokse. Det her måtte bare gå. Skulle jeg liksom gi meg etter 3 runder, godt over halvveis? Så skuffet jeg ville bli. Å være så nær årets 7. fullførte ultraløp. Å komme så tett opp til årstotal på 3400 km. Så moody, grumpy og elendig selskap jeg ville bli på selveste nyttårsaften. Jeg kunne ikke la det skje.

Ut på fjerde runde var det nesten umulig å få beina i gang etter den korte stoppen. Fullstendig stivnet og invalid. Men med litt stønning og banning beveget jeg meg igjen framover. Forestill deg at en traktor kjører over kroppen din, og du deretter må bevege deg framover fortest mulig. Med knust bekken og kniver grafsende rundt inni lysken. Sånn føltes det. Som å være tilbake i 3. trimester i graviditeten der jeg knapt kunne reise meg fra senga, langt ifra gå. Pål kom med motiverende ord og oppmuntringer, men det var helt mørkt. Jeg klarte ikke en gang svare i enstavelsesord. Det kom bare hulk, og med hulkingen kom tårer, og med alt dette kom også hyperventilering. Ubehagelig, sånn ukontrollert hyperventilering. Anbefales ikke. Men ultraløpere klager da ikke over smerter, de endrer fokus, holder ut, mestrer! Så endelig var denne dødens runde over, med subbing helt ned mot 7:30-fart, nesten så det ikke gikk fremover.

DNF? Ikke pokker! Jeg hadde bestemt meg for å sende Pål av gårde, plugge musikk i ørene og GÅ siste runde. Det fikk ta den tiden det tok, men fullføre skulle jeg. Da kom Yvonne trippende forbi, samme lette steget som alltid, samme smilende og optimistiske ansiktsuttrykk som alltid. Jeg sugde til meg litt av den positive energien fra henne. Musikken kom på, og Pål begynte å dra ifra. Det føltes fint at jeg skulle kjempe min kamp i akkurat det tempoet jeg ville nå. Helt til det plutselig kom noe over meg, og jeg fikk i gang en jevn rytme igjen, helt ut av det blå! Sakte hentet jeg inn både Pål og Yvonne, som prøvde å holde ryggen til Helge, etter at han ropte ut et "Game on!" og stakk. Tross alt kommer man fortere til mål om man løper enn om man går. Jeg beit meg fast, skreik inni meg når det hogg til, slapp ut hulk og tårer med jevne mellomrom, skammet meg litt over det, men kjente samtidig stoltheten vokse.

Pain is temporary, glory is forever. Helge dro fra. Yvonne dro fra. Begge for sterke for meg i dag. Men Pål og jeg løp nok en gang sammen i mål, en gjentakelse av Oslofjorden Rundt. Så sluttkjørt på hver vår måte, den halte og den blinde. Samtidig så glad og imponert på hverandres vegne, med samme antall ultraløp i bagasjen fra 2015. Ingen klappet, og ingen la merke til oss da vi kom i mål, men da er det fint man er to som kan gi hverandre kudos! For en kamp, som vi nok en gang vant!

Hello 2016. Nytt år, ny start - og det er nå man skal sette full gass og ta det nye året med løpestorm! Jeg tar derimot to skritt tilbake og setter håndbrekket på. Det nærmer seg muligens noe bedring nå, etter snart et par måneder med denne uutholdelige tålmodighetsprøven av et treningsprogram for å styrke utmattede sener i lysken, men det er selvsagt ingen quick fix når jeg driver og smyger inn et par, tre ultraløp i opptreningen. Hvem vet vel hva dette året vil bringe? Mindre løping og mer av mye annet? Det er jo så mye annet! Lek og le. Finn rom til å gjøre det du liker best når mulighetene byr seg. Grip dagen og øyeblikket, og bare gjør det. Godt nytt år!

fredag 27. november 2015

Full klaff på Bislett 6-timers!

- eller Bislett International Indoor Endurance Festival, som arrangementet faktisk heter. For bare et par år siden var jeg en av dem som ristet på hodet og lo av de som var så gærne å tilbringe timesvis med å løpe rundt og rundt og rundt og rundt inne i Bislett-bunkeren. Ikke et eneste tre eller hus å se underveis, fullstendig uten noe form for vær eller vind. Paddeflatt, null variasjon i 6, 12, 24 eller 48 timer. Illeluktende, ensformig og uinspirerende. Jeg fant ikke et eneste godt argument for å bli med på noe sånt!
12-timers løperne er i gang!
Men så debuterte jeg som ultraløper i 6-timers på Jessheim i fjor, utendørs vel og merke. En usedvanlig varm og spesiell opplevelse, og konklusjonen etterpå var at dette var jeg pent nødt til å gjøre igjen. Jeg var sikker på at jeg ville kommet lenger enn de 54,7 km under normale forhold. Brått var jeg påmeldt Bislett, noen få minutter etter at Anna hadde utfordret meg. En skulle kanskje tro jeg ville forsøkt meg på en av de lengre distansene, særlig siden jeg nå har fem ultraløp i bagasjen i  2015. Men så var det dette med 6-timersdistansen jeg burde klare å forbedre, og jeg var fortsatt ikke helt overbevist om at det ville være særlig moro å oppholde seg der inne i mer enn de seks timene.


Kroppen viste derimot ikke samme entusiasme for å oppnå noen toppform utover høsten. Vondter her og der ble gradvis verre, særlig ved ethvert forsøk på bittelitt fartsøkning eller lengre distanser, og jeg krabbet over den skyhøye terskelen å kontakte en manuell terapeut, som konkluderte med en tendinose i lysken. Et uutholdelig kjedelig 12-ukers Heavy Slow Resistance-program ble iverksatt, tre uker før Bislett. Irritert, men fornuftig innfant jeg meg med å justere ned målet til i hvert fall å klare medalje og 50K. Hadde vel egentlig lyst til å drite i hele løpet en liten stund.
Romfolket inntar Bislett
Men så var dagen kommet, og så sto vi der på startstreken, både Anna og jeg. Utrolig ydmyke og fascinerte over de som faktisk løp i et helt døgn eller to. For noen vanvittige prestasjoner, av hver eneste en. De hadde meldt seg på og stilt til start, bare det en stor bragd! De kjempet hver sin kamp, med sine opp- og nedturer mentalt, fysiske smerter og plager i føtter, kropp, fordøyelse og gud vet hva. Og de smilte! Alle sammen! Kanskje ikke hele tiden, men allikevel. For noen mennesker. Og her kom vi og skulle løpe i seks pinglete små timer. Ikke pokker om jeg skulle tillate meg å sutre underveis.



Jeg visste nøyaktig hvilke rundetider jeg minimum burde ligge på (4:04 snitt ville utgjøre 50 km), ønsket å ligge på (3:00-3:23 snitt ville utgjøre 60 km)), og helst ikke burde ligge på (sub 3:00 eller over 4:04). Her gikk det helt som smurt, og vi lå veldig jevnt på 3:05-3:15 de første timene. Jeg var egentlig litt urolig for om pulsen lå for høyt. Den steg gradvis fra midt i sone 3 og opp til lav sone 4, og jeg kunne ikke prate uanstrengt. Det fristet så veldig å sakke bittelitt av, og jeg var lettet hver gang Anna stoppet noen sekunder for å drikke. Men så måtte jeg jo drikke og spise litt selv også, og med Kåre og de andre rosa, fantastiske frivillige på sidelinjen kunne jeg ikke slippe ryggen hennes. Vi fikk høre det begge to, når den ene lå noen meter foran den andre. Så motiverende å få smil og tilrop. Tusen takk, dere gjorde det lille ekstra for meg denne dagen!


Etter tre timer var gulroten å sette musikk på ørene. Jeg var i tvil om det var noe vits å ta med egen musikk, men var sjeleglad for det nå. Det var litt mindre liv enn jeg hadde trodd der inne. Ikke noe som helst informasjon fra speaker om hvordan de forskjellige lå an, og musikk så langt fra min egen smak som overhodet mulig ("Jeg vil ha en blå ballong", "Øl, øl og mere øl", blant annet...) Hadde demotiveringscouchen Henning en finger med i spillelista, mon tro? Fantastisk å få egen lyd på ørene, selv om ulempen var at jeg ikke lenger hørte Kåres livlige stemme.


Det var vel etter rundt fire timer at Anna datt litt bakover, og jeg hadde ikke lenger noen til å holde tempoet mitt oppe. Det var takket være henne at det hadde gått såpass fort så lenge. Her forsvant også synet på høyre øyet mitt, langløpstradisjonen tro (ja, jeg lover, nå skal jeg få sjekket opp det der!). Jeg prøvde å regne litt på hvor mange runder som tilsvarte maraton, men siden det var praktisk talt umulig å lese av Garminklokka eller skjermen vi passerte, så måtte jeg gi opp det prosjektet. Tida gikk ufattelig sakte, særlig fra fire til fem timer.


Hold farta, jevnt og trutt, tell rygger, sug til deg energi fra blikk og smil. Ikke noe sutring!


Nå begynte jeg å bli mer og mer desperat etter å vite hvordan jeg lå an. Jeg hadde ikke peiling! Visste at jeg måtte ha 92 runder for 50K og 110 runder for 60K, og med tanke på rundetidene - som forøvrig hadde dalt litt, antok jeg at om jeg klarte å holde trøkket oppe på minst 3:23 per runde, så var 60K safe. Tallene på rundetid var store og tydelige på klokka for mitt synshandicap, så dette var mitt eneste holdepunkt. Jeg skulle bare så gjerne visst hvor mange km og runder jeg faktisk hadde. Jeg var nede i 3:35-3:40 et par runder, og tok meg sammen de neste for å hente det inn igjen. Rykk og napp med en stadig mer sliten kropp. Gnagsår under armene og voksende blemmer mellom tærne var ikke det verste. Verre var kvalmen som gjorde at jeg ikke fikk ned annet enn noen små slurker cola og vann siste halvdel. Men tenk, tenk om jeg kom i mål med skrekkens 59,9! Jeg måtte holde trøkket oppe.


Det er en markant milepæl å nå fem timer og vite at det kun er en igjen. Nedtellingen starter for fullt, og plutselig går tiden nesten litt for fort, samtidig som man bare vil bli ferdig. Jeg måtte jo rekke å løpe disse 60, nå som jeg var så nære! Endelig våknet speaker og stemning ordentlig til live. Hver gang vi passerte tidtakningsområdet gasset jeg på, før jeg roet litt ned på den rolige, bakre siden. Dette var moro! Jeg fikk både slag, klask og dytt i ryggen hver gang jeg passerte, og koste meg veldig, selv om det var veldig langt rundt til neste passering. 8 minutter igjen! To runder til! Hold den ryggen, gaulet speaker. Jeg rakk to til, og ramlet inntil veggen som en hysterisk fnisende og forvirret melsekk da stoppsignalet gikk.


Jeg pustet lettet og lykkelig ut da jeg fikk endelig resultat på 60,5 km. Mål nådd, uten at jeg hadde troa på forhånd! Det må vel være et av mine største løpsøyeblikk å stå der på Bislett og få utdelt pokal for tredjeplass av damene. Sånt kan en hverdagshobbykomfortmosjonist som meg leve veldig lenge på. Og etter å ha tilbrakt disse timene der inne skjønte jeg at det er så mye mer enn bare galskap. Det er mestring, følelser, smerte, medmenneskelighet og en helt annen dimensjon. Kanskje kunne det vært spennende å se hva som skjer med hode og kropp i et 24-timers løp? Jeg er klar når påmelding åpner for 2016!







mandag 12. oktober 2015

Eventyret rundt Oslofjorden

Rapport er også publisert på Sportsmanden!
 
 

Tidlig lørdag morgen står vi på togstasjonen i Moss, av alle steder. Hvorfor ikke? 35-40 fargerike og forventningsfulle morgenfugler kribler i beina etter å starte på det alle vet vil bli en dag full av opplevelser, løpeglede, frustrasjon, smerte og mestringsfølelse. Høstlufta er frisk, og temperaturen perfekt på 7-8 grader. GPS-trackerne er plassert på alle løperne, noen med 85 km, og til og med noen med 175 km foran seg. Tomas Pinås roper et "Klar, ferdig, gå!" og endelig er vi i gang! 
Jeg hadde litt impulsivt meldt meg på bare to uker før og var litt bekymret for få langturer og vondter både her og der. Jeg var absolutt ikke trygg på at dette skulle gå bra, men nå hadde jeg tross alt tilbakelagt nesten samme distanse i EcoTrail i mai og visste at det faktisk var fysisk mulig. Dette skulle også bare være en tur i hyggelig selskap, uten noe som helst fokus på tid og plassering.

For en reise! Hvordan sammenfatte 10:26 timer i noen ord?

Det ville vært veldig utfordrende, nær sagt umulig å finne veien uten GPS-koordinater lagt inn på ei klokke, eller et svært detaljert kart. Jeg løp så godt som hele turen med HULK-løper Pål som hadde full kontroll på retning, og det var en stor trygghet. De første partiene mot Kambo og Son var flotte og varierte. Boligstrøk, kyststi, skogssti, over strender og svaberg, bratt opp og bratt ned.

Bakken var så mye brattere og lengre enn bildet rettferdiggjør.
Så moro å bli kjent med disse stedene langs fjorden. Kyststien var utrolig flott hele veien fram til det var slutt ved Svartskog. Men den ble altså brutt opp av boligområder og hyttefelt, så det var mange potensielle veivalgsfeil. Man er ikke så veldig interessert i å løpe feil retning og dra på mange ekstrakilometer når man nå først legger ut på en 85 km langtur. Men jeg så veldig mange hytter, hus og båter jeg kunne tenke meg å kjøpe, for her var det ren idyll. Det var også rimelig fristende å hoppe opp i det utendørs boblebadet vi passerte ved Son Spa, eller slå seg ned ved en av kafeene langs brygga med kaffe og rykende fersk gjærbakst.


Da kom også den første supportstasjonen, med særdeles glade, motiverende og omtenksomme Thomas, Kristian og Robert. For noen fine folk. Klem fikk jeg også. Mange gode klemmer denne dagen! Tenk å bruke så mye tid og krefter på å arrangere og supportere, og så får de ikke løpt den flotte løypa selv... Vi pratet nesten litt for lenge, stappet innpå med cola og banan, og løp videre med ny energiboost i kroppen. Det bar gjennom fine skogspartier mot Hvitsten og etter hvert ut på lange asfaltstrekk over åkre og nygjødsla, "velduftende" jorder.

Vi ble plutselig hentet inn av tre personer vi visste hadde vært et stykke foran oss, som åpenbart hadde løpt feil. Det var bare å la dem løpe, for her måtte vi være fornuftige og holde pulsen lav. Pål begynte allerede før tre mil å få problemer med knærne, så asfalten var ikke god for ham. For meg var det godt å endelig få en jevn rytme og gå inn i løpetransen over disse lange slettene. Vi nærmet oss Ås og ny support. Delmål etter delmål ble forsert.

Jeg hadde allerede da vært gjennom min tunge periode som gjentar seg i alle ultraløp. fra 15-25 km begynner det som regel å murre her og der, og småvondter begynner å si fra at de er høyst tilstedeværende. Altfor tidlig og litt urovekkende, men nå vet jeg at dette endrer seg etter hvert. Jeg må rett og slett bare venne meg til smertene og lære å leve med dem, og etter en drøye tre mil begynner mestringsfølelsen å overdøve mange av disse vondtene. De mentale og fysiske prosessene er bare så fascinerende, og mye av grunnen til at nettopp disse lange utfordringene er så tiltrekkende.

Etter nok en forfriskende support med mye smil og latter i Ås bar det videre på asfalt langs flotte Årungen, og jeg var nå i kjente, hjemlige trakter. Slakt nedover mot Nesset ble vi mildt sagt overrasket da Cecilie og Yvonne dukket opp bak oss, siden de også hadde vært et godt stykke foran oss tidligere. Det passet egentlig veldig fint, for nå ble vi en bra kvintett, sammen med humørsprederen Nikolai. Vi holdt sammen nesten helt til Oslo, litt i rykk og napp og til og fra, siden alle kjempet hver sin kamp med gåpauser og krampetendenser. Det var utrolig fint å løpe i en liten gruppe. Om man pratet og lo eller bare løp stille sammen, så ble man bare automatisk dratt med, og kilometerne tikket umerkelig unna.


Dagens viktigste kulturelle innslag: Roald Amundsens hjem i Svartskog.
Jeg hadde gruet meg til Mosseveien og transportetappen jeg løper og sykler nesten hver dag til jobb, men den gikk så greit som den etter forholdene kunne gå. Vi begynte å se lyset i tunnelen! Oslo, kjære Oslo, og Sandvika rett rundt hjørnet. Vi passerte et par løpere her, kvintetten oppløste seg, og Pål og jeg dro ifra. Hvert eneste menneske vi møtte over Rådhusplassen og Aker brygge hadde jeg lyst å forkynne høyt og tydelig til at vi hadde løpt over SJU MIL! Og hadde halvannen igjen! Folk skulle bare visst, der vi i snegletempo forsøkte å holde en slags anstendig stil gjennom folksomme gater. Vi lette etter kiosker for å få kjøpt vann, men siden det var uaktuelt å ta en ekstra sving på 100 meter, løp vi tomhendte ut langs Frognerkilen.

Nå gikk rullegardinet sakte ned. En drøy mil igjen. Vi delte og rasjonerte høytidelig de slurkene av vann som var igjen. Jeg skrudde på iPod med minihøyttaler (!) som jeg hadde tatt meg bryet å bære på. Til vår begges irritasjon var den ikke fylt med den musikken vi trengte, enkel listepop og energisk techno, men i stedet dyster emo-indie og tung progrock. Jeg fikk i hvert fall sunget høyt for boligområdene mot Sandvika, i et desperat forsøk på å styre fokus på noe annet enn forferdelig vonde bein. Pål hadde så store problemer med kramper og vonde knær at han måtte stoppe og tøye hver 2-300 meter, mens for meg var det uutholdelig å stoppe og starte på denne måten, siden jeg helst ville låst bein og kropp i et jevnt gir. Men nå hadde vi løpt sammen i åtte mil, og det var uaktuelt å løpe fra hverandre. Vår eneste frykt var å bli hentet inn av alle de vi visste lå like bak oss, nå som vi var så nærme mål.

Hver eneste kilometer var helt ufattelig, ulidelig lang, og det ble gradvis mørkere og kjøligere ute. Vi telte lyktestolper, fartsdumper, rekkverk og skilt, vrikket oss framover meter for meter, med en god dose galgenhumor. Det var uvurderlig godt å være to nå som det virkelig røynet på. Synet mitt på høyre øye var for lengst blitt ren tåke, så det venstre øyet jobbet hardt for å finne tegn til at vi snart var framme. Endelig så jeg et blått og lysende skilt i det fjerne! Sandvika Storsenter? Skuffelsen var akutt da vi kom nærmere, og jeg oppdaget at det sto BUDSTIKKA i blått! Heldigvis var det riktige blå og lysende skiltet ikke mange hundre meterne unna, og vi kunne høre klapping og hoiing mens vi nærmet oss. Pål måtte guide meg som en blind over fotgjengerfelt og fortauskanter, og følelsene sto utenpå kroppen, så emosjonell som man bare kan bli av å løpe en ultradistanse. Tårer og hysterisk latter presset på, og endelig, ENDELIG kunne vi løpe jublende over målstreken. Vi klarte det! 85 km. 1350 høydemeter.10:26 timer, og - kan det stemme - 4. plass av damene? 
 
Bare ti minutter senere kom Yvonne og Nikolai i mål, litt senere også Cecilie.  
Vi jobbet hardt for denne fantastiske blingbling-beltespenna!

Folk kommenterer humoristisk at det virkelig går an å bruke en hel lørdag på noe så meningsløst som å løpe. Jeg hever stemmen entusiastisk tilbake og forteller hvor utrolig mye man opplever på en sånn dag! Naturopplevelsene, og alle nye steder man får sett. Menneskene man møter, gledene og smertene man deler. Den fantastiske kroppen, som klarer så mye mer enn man tror. Fins det egentlig noe bedre å bruke en hel lørdag til? 

onsdag 9. september 2015

Nordmarkstravern 30K gjørmefest

I år har det vært mye gjørme. Det har også vært mye hylling av gjørme. Hva er det som gjør at alle synes det er så fantastisk moro å løpe i denne sleipe, ekle, uforutsigbare, fartsdempende, syrefremkallende, møkkete suppa? Jeg tror jeg er den eneste i dette landet som har lyst til å snakke dritt om gjørma.


Bilde tatt fra Nordmarkstraverns facebookside.
Fakta: det er faktisk noen hakk triveligere å flyte bortover tørre stier i jevn rytme. Se på bildet over og deretter bildet under. Hva ville du valgt?

Ved Fagervann uka før, EcoTrail revisited
Men været kan man ikke styre, innstillinga derimot! Så, skjerpings med innstillinga. Nok dritt om gjørma.


Det var mange morsomme løp å velge mellom 5. september. SkiLøpet, Telemarks Tøffaste, KK-mila, Lørenskogløpet, Hardangervidda Maraton, blant annet. Etter å ha lidd valgets kvaler en stund, nevnte Neil at han trengte en rolig langtur i oppkjøringa mot OM, så da fant vi ut at en fellesløping i Travern kunne passe fint. Vi vurderte dobbeldistansen en liten stund, men etter at jeg ble ultramettet etter Flyktningeruta, var 60 km plutselig veldig uaktuelt, og hovedløpet på 30 km ble det eneste riktige.

Det var meldt veldig våte forhold i marka, men vær og temperatur var åkei. Småregn og 7-8 grader, ganske perfekt i grunnen! Veldig mange skulle ut på disse smale stiene, men nytt av året var genial puljestart som gjorde at jeg aldri opplevde noe spesielt køproblem. Men for å si det slik, denne dagen var det JEG som skapte kø.

Nordmarkstravern er et av løpene man garantert møter venner og bekjente, og det er alltid hyggelig med litt nerveprat og latter før start. Her var både Cecilie, Siri, Øyvind, Jon, Arne og mange flere. Kulda satte seg godt fast i kroppen, så det var en fryd å endelig sette i gang. Neil løp ved min side (rettere sagt foran eller bak) hele veien og nektet å dra av sted i sitt eget tempo, enda dette ble nærmest et sone 0-løp for ham. For en tålmodighet! For et humør!
 
Apropos humør, så var de første kilometerne på skogsvei helt nydelige, og varmen kom sigende tilbake i kroppen. Så bar det inn på disse stiene da, og skogen var virkelig vakker. Irrgrønn mose på bakken, tunge og våte trær, bekker og myrhull med vann og gjørme langt over sine normale bredder. Dessverre ble jeg etter hvert distrahert fra disse opplevelsene av alle løperne som fosset forbi hver eneste gang det kom en liten stigning. Jeg klarte ikke å holde et akseptabelt tempo i bakkene. Pulsen gikk rett til værs, kroppen ble blytung, og jeg ble forbiløpt av horder hver eneste gang. Det ble rett og slett litt demotiverende, og jeg kjente at jeg ble muggen.

Om og om igjen gjentok jeg for meg selv at dette var opplevelse og løpsfelleskap, ikke en konkurranse. Konkurranse er for meg et negativt ladet ord, sikkert fordi jeg vet jeg aldri vil bli mer enn middels god. "Kos deg, kjør ditt eget løp og tempo, nyt omgivelsene, svøm gjennom bekkene, lek deg over gjørma, ha det gøy!" Jeg messet og messet for meg selv, og det hjalp sånn halvveis, i hvert fall i nedoverbakkene. Mat- og drikkestasjonene var skikkelige oppturer, og det var en fryd med heiingen og engasjementet på hver og en av disse. Neil holdt meg også oppe med bare å være der, småprate litt, le litt, og mentalt dytte meg opp bakkene. Cecilie og Øystein løp også i nærheten av oss det meste av tida, og selskapet gjorde turen ekstra fin.

Så begynte endelig moroa da det gjensto 6-7 kilometer. En person hadde før start advart oss om to store kneiker etter Skjersjøen, og vi moret oss med å telle, for definisjonen av "kneik" ble nok tolket på en annen måte av oss. Vi kom helt ut av tellinga, så mange kneiker var det. Men farten gikk opp, humøret gikk opp og vi begynte ENDELIG å passere folk! Flere titalls la vi bak oss denne siste biten, og farta snek seg under 5 min/km de siste 3-4 kilometerne. Bildet er ganske beskrivende for humøret da det var 100 meter igjen til mål.
Foto: Runar Gilberg, Kondis
Neil stilte med bobler, og det var rene feststemninga der vi sto fulle av gjørme fra topp til tå og skålte for dagen. Som alltid er endorfinrusen og løpelykken i mål det som overskygger alt som kan ha vært tungt underveis. Tida ble ikke noe å skryte av (3:12), og plasseringa var sånn midt på treet, som det pleier å være. Nordmarkstravern var som ventet helproft arrangert, og stemninga blant alle jeg møtte i målområdet så smittende bra!
Cecilie som for anledning badet i gjørme til ansiktet (!)
Fins ikke triveligere folk enn dette!