tirsdag 14. juni 2016

Farris Ultra - med sekken fylt av sjokkis og drømmer

Et halvt år er gått siden forrige innlegg og forrige ultraløp. Et halvår med masse alternativ trening og frustrasjon over en skade som ikke blir bedre. Men også et halvår med mange fine, kortere løpsopplevelser, flere av dem med to små sprudlende 5km-prinsesser.
Sentrumsløpet 2016
Langturer har det blitt få av. Noen tomilsturer, og den ene viktige superlangturen i København maraton. Det var etter denne jeg tok avgjørelsen om Farris Ultra overhodet var gjennomførbart. 67 km og 1300 høydemeter, med underlag fordelt på 33 km grus, 27 km asfalt og bare 7 km terreng. Jeg hadde så lyst til å kjenne på disse ultrafølelsene igjen! Bære eller briste!

4 min til start. Ikke noe stress å spore!
 
Så da satte vi ut fra start, Anna, Pål og jeg, sammen med 26 andre blide mennesker. Sekken full av sjokolade og energi, så klare for en lang dag i skogen i strålende sommervær. Men hva skjedde? Toget gikk, forsvant raskt ut av syne, og vi var brått baktroppen med bare følgesyklisten bak oss. Det var jo litt overraskende, men heldigvis ikke demotiverende. Vi holdt vel en snittfart på 6:00 min/km, som var helt riktig fart for oss, med tanke på alle timene vi skulle drive med dette her.

Den trivelige baktroppen! Foto: Pål Kamfjord
 
Det var bare å nyte, i hvert fall så lenge det føltes lett! Noe av det fineste jeg vet er å løpe steder jeg aldri har vært, hvor jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving eller bakketopp, men heller ikke trenger bruke energi på å finne veien. Det var godt merket etter Farrisrittet som gikk dagen før, og ordentlig luksus å ha vår egen følgesyklist som kunne oppdatere oss underveis.
Terrengpartiene, de desidert fineste.

Sekken begynte å gnage på halsen allerede fra start, som fryktet. Jeg forbannet meg selv for ikke å ha skaffet meg ny før løpet, men tenkte også at det faktisk kunne hjelpe å dra fokuset bort fra lyske/bekken som begynte å murre etter bare en mil. Det var akkurat som ventet, for særlig kupert underlag får disse smertene raskt fram i lyset. Jeg hadde satt meg opp klare delmål: servicestasjonene. I dag skulle vi løpe 22+17+14+14 km, avstanden mellom disse punktene. Lett! Bare å begynne på ny etter hver stasjon. Fire halvlange turer i rolig tempo, høres da så absolutt ikke ille ut?

Høydepunkt! Smil og latter. Væskepåfyll, bollefest og potetgullbonanza. Nøyaktig det man har lyst på og trenger. Foto: Roger Karterud.

Raskt høye på sukker var det bare å fortsette på neste etappe som besto av mye asfalt i stekende sol. Fra sukkerkick til smertekjelleren gikk det raskt utfor. Det skar som kniver gjennom kroppen å slå om fra jogg til gange og motsatt. Jeg var bekymret for om murrende ankler var nær kollaps, og ene kneet hadde begynte med noen intense stikninger. I tillegg disse senene og ligamentene eller hva nå pokker det er som river og sliter rundt bekken, mage og lyskeområder. Et heftig gnagsår var også spredd seg videre utenfor plasteret jeg hadde satt på under foten litt tidligere. For et klagende, jamrende, selvmedlidende vrak! Klarte ikke helt å skjule min traurige tilstand for Anna og Pål, som heldigvis holdt meg i gang med de riktige ordene. "Du skal fram, uansett hva!"

Jeg skar tenner og knøt hender, og hadde hundre stemmer i hodet, som den rene mentalpasient der jeg kreket meg framover, og nok en gang, dessverre må jeg si, som så mange ganger før, måtte jeg ty til det usle, feige, veike og pinlige middel og våpen, min siste utvei før total kollaps og DNF: Paracetamol.

Anna og Pål løper så lett og jevnt. Vi bytter på å dra og fester blikket i ryggene til to jenter vi stort sett holder følge med resten av løpet. "Bedre å jage enn å bli jaget", sier Anna. Vi drikker og drikker i varmen, og jeg tygger seig Snickers med åpen, smattende og pesende munn (aldri mer Snickers, altfor komplisert å få i seg!). Endelig er det slutt på asfaltdunkingen og vi forflytter oss til lange, seige grusveistigninger opp mot rundens høyeste punkt, Skolapparåsen, en stor milepæl, over halvveis. "Juhuu, sti!" jubler Pål og jeg i kor. Forsiktig håpefull kjenner jeg også smertetoppene avta litt, slik at det er til å leve med, til å løpe med. Kanskje har også kroppen sluttet å kjempe så hardt i mot ved å sende alskens nervesignaler og motstand, og nå bare har resignert og godtatt at den faktisk blir nødt til å bære meg helt til mål.
 
Ny matstasjon passert, og ny vidundelig rosinbolle inntatt
 
Jeg elsker stier, og nå bærer det jevnt nedover på aldeles nydelige, myke skogsstier hvor det bare er å slippe seg. Det gir meg en stor mental boost å kjenne at det står til liv og håp i beina når det nærmer seg maratondistansen. Når da Annas familie plutselig står langs veien langt inni skogen må jeg til og med sympatigråte litt, så sterkt begynner alt å føles.

Vi kommer ut til asfalt og sivilisasjon igjen, og klokka viser at vi nærmer oss 50 km. Det føles så stort å mestre igjen! Jeg kjenner det begynner å skje noe, at kropp og hode vil låse seg i et jevnt tempo. Hver og en kjemper sin egen kamp når det nå virkelig røyner på, og hver og en av oss må finne en metode for å holde det gående. Jeg putter musikk i ørene, prøver å presse i meg litt nøtter og rosiner, drikker noen slurker av den merkeligste blanding dau cola + besk kaffe. Vet hvor viktig denne energien er, men skulle så gjerne sluppet det. Jeg siger avgårde og er med ett alene, men jeg oppdager en rygg i det fjerne. Jeg passerer, og ny rygg skimtes. Slik fortsetter det, og det gir meg så mye energi at jeg nesten får dårlig samvittighet. Så godt som hver eneste en kommer med hyggelige ord og setninger, så jeg blir rørt langt inn i hjerterota. "Du ser lett og fin ut, hent inn han foran deg, så hjelper dere hverandre i mål!" roper en. "Du løper som en gaselle, akkurat som rundt Oslofjorden, og du er dame nummer 3!" sier en annen. Angrer på at jeg ikke ga ham en klem der og da. Plutselig gikk det jo opp for meg at jeg bare hadde to damer foran meg. Selv om det ikke betyr noe som helst, og jeg denne gang ikke hadde blitt skuffa om vi i baktroppen kom sist i mål, så var det allikevel så utrolig motiverende å høre de ordene der og da. Jeg flyter litt for sakte nedover stiene, med kun ett øye intakt og ikke i stand til å se skarpe konturer av røtter og steiner lenger. Kunne uansett ikke løpt fortere. Krampe i leggene i oppoverbakkene, og krampe under fotsålene i nedoverbakkene. Haha, ultrakomisk!

Det er bare å holde det gående, en liten mil igjen, og jeg teller ned og teller ned. Et kjent og kjært menneske står plutselig langs veien, og jeg hulker høyt av takknemlighet der jeg med ny energi fokuserer på den siste biten mot mål. Dagens desidert mest humoristiske innslag var å løpe gjennom paviljongen i Bøkeskogen til full orkestermusikk. De skulle bare visst hvor langt vi hadde løpt, for vi var nok et komisk syn der vi en etter en kreket oss over plassen foran publikum. Følelsen å deretter krabbe opp en latterlig bratt kneik før innspurten var pur lettelse. Det brast i meg av allslags lykke- og mestringsfølelser. Så stort å bli klappet i mål, bli møtt med smil og gratulasjoner, få en så vanvittig fin POKAL for 3. plassen! Har bare svulmende positive ord om arrangør, servicestasjoner, løypemerking og premiering. Og så disse rosinbollene da, som jeg tør påstå utkonkurrerer Hytteplanmila sine. De mangler bare denne medaljen da, men det er kanskje bare meg?

Mitt 9. ultraløp fullført. På helsa løs. Hvor mye tåler kroppen? Burde jeg legge inn årene, eller tåler man mer, mye mer av dette hærverket? En ting er sikkert, jeg kan ikke stoppe etter 9.

Foto: Roger Karterud




Ingen kommentarer: