Adeles fødselshistorie.

12.11.08, nøyaktig 3 måneder før termin.

Ettermiddagen 11.11 hadde jeg først besøk av storebror Kjell Vidar og deretter venninna mi Camilla. Jeg kjente relativt hyppige kynnere mens de var her, men det var lett å avledes fra tanken på dem når jeg hadde så trivelig selskap. Da jeg utpå kvelden var alene, kjente jeg derimot at de kom veldig tett, bare 3-4 minutters mellomrom, og samtidig syntes jeg de var vondere og vondere. Jeg ble undersøkt av lege ca. 2230 som konstaterte lang og lukket livmorhals og ingen tegn på at noen fødsel var i gang. Jeg fikk et par paracet, det roet seg i magen og jeg sovnet for kvelden.

Klokka 02 våknet jeg av smerter som kom i bølger i korsryggen, en type smerte jeg også hadde kjent tidligere netter. Jeg trodde derfor at det ikke var noe på gang nå heller, men ba om varmeflaske eller annen lindring. Jordmor kjente på et av takene og syntes det strammet seg i magen, noe jeg ikke kjente noe særlig til. Smertene øket derimot kraftig i styrke, tårene spratt, og jeg ynket meg, pustet og peste. Jordmor ante ugler i mosen og ble med meg på ny sjekk til samme lege.Klokka var nå nærmere 0230. Ikke moro å sitte i gynekologstolen enda en gang. Da hun såvidt hadde tatt en titt, ble det plutselig fart i damene. Full åpning! (Senere sa hun at hun så rompa til babyen tydelig i åpningen). De tok kjappe telefoner, og omtrent samtidig kom meldingen på høyttaleranlegget; "Katastrofe sectio team til operasjonsrommet!" Oooh. Jeg måtte flere ganger be om bekreftelse på at de var heeelt sikre, at det virkelig skulle og måtte bli keisersnitt nå? Det var ikke tvil, og de forberedte meg på at det kom til å bli en del mennesker rundt meg. Vaginal fødsel var også uaktuelt siden rompa til babyen lå nederst.

Jeg ba om en telefon, og mens jeg ble trillet i rasende fart gjennom sykehusgangene tastet jeg febrilsk på telefonen uten å få den til å funke. Kom gjennom til Stian klokka 0234, vekket ham og fikk kjapt gitt beskjed om hva som skjedde. Litt forvirret og forfjamset var han selvfølgelig da! Han igjen måtte vekke Ida, som øyeblikkelig satte seg i bilen, råkjørte til Hauketo for å passe på Elvira slik at Stian kunne råkjøre til Ahus. Fantastiske Ida! Inne på operasjonsrommet krydde det av grønnkledde folk. Selv om det gikk fryktelig raskt, var de allikevel rolige da de snakket til meg og forklarte hva de gjorde. Inn med venefloner i begge armer, oksygenmaske og deretter narkosemaske. Rengjøring av operasjonsområde og innsetting av kateter rakk de ikke, siden dette hastet. Situasjonen var faktisk ganske alvorlig, noe jeg ikke forstod fullt ut før flere dager senere. Der og da føltes det litt skremmende, men jeg hadde ikke annet valg enn å legge alt i deres hender og stole på dem. Ubehagelig å kjenne narkosen begynne å virke, og at jeg svirret bort til drømmeland.

8 minutter etter at jeg ringte Stian var hun ute.

Hele operasjonen tok ca 20 minutter. Tør ikke tenke på hvordan dette kunne gått hvis jeg ikke var på sykehuset denne natta…

Jeg våknet sakte opp av at en av legene sa navnet mitt gjentatte ganger. Kjente godt at jeg var blitt kuttet opp i magen. Jeg måtte ligge på oppvåkninga i to timer, og ble informert av en lege at alt var gått bra, at jenta var stor (til å være liten), vital, og at Stian var hos henne. Det var uendelig godt å høre, spesielt det at Stian var kommet frem og passet på prinsessa mens jeg lå der. Stian og jordmor Marit kom med store smil og hentet meg, og jeg ble trillet inn så jeg fikk se det lille mirakelet! Så rolig, så perfekt, og så uendelig søt. 1225 gram, hodeomkrets 26 cm, hode-sete-mål 25 cm. Alle verdier var veldig bra! Hun pustet til og med selv, trengte bare litt hjelp av cpap som blåser inn luft for at ikke lungene skal klappe sammen. Lungemodningssprøytene har hatt uvurderlig effekt.

Sterke, lille, vidunderlige Adele!