Endelig var dagen der! Jeg skulle våge meg på distansen jeg i flere år har drømt om, men aldri turt å si høyt. Diverse skader har periodevis fjernet troen på i det hele tatt å kunne løpe ultra igjen. Men en dag var Anna og jeg plutselig påmeldt, så hadde vi i hvert fall noe å trene mot, og vi kunne da alltids nedgradere til 80K når det nærmet seg.
Nesten et mirakel bare å stille til start, at verken Covid eller skader har klart å sette en stopper for det. Med et snaut grunnlag fordi kroppen ikke tåler så mye mengde, ironisk nok, så var jeg om mulig enda mer ydmyk og motivert til å nyte opplevelsen og tåle smerter og motgang underveis.
Planen var å løpe for opplevelsen, ikke konkurranse og plassering. Primærmål: fullføre distansen. Sekundærmål: fullføre distansen innen tidsfristen på 33 timer.
Åh, så deilig å sette avgårde, endelig la hodet slippe å gruble og gruglede seg lenger, klar for en lang, lang tur i ukjent terreng, gjennom dag og natt og dag igjen. Jevnt og trutt. Gå i motbakker. Spise minst en gang i timen. Fokus på navigering. Mange små 10-20K delmål. Være i det, omgivelsene, løpefellesskapet, mestringen, og etter hvert inn i det ukjente. Hva skjer med hode og kropp etter 100, 120, 160K...?
Det var langt til første checkpoint: 38 km. Neste CP med dropbag 41 km etter det igjen. Sekken var derfor rimelig tung fra start, med to liter drikke og et assortert utvalg av fôr (samt hodelykt, powerbank, enkeltmannspakke, regnbukse, survival blanket og noe klær). Vi visste lite om hvor tidkrevende og utfordrende terrenget var, så da sjanser man ikke på noe.
Det ble gradvis mer teknisk og krevende terreng, utrolig flott og variert. Vått og gjørmete, myrer og hogstfelt, men også tørre, myke flytstier. Bratte stigninger opp til Barlindåsen og Brånafjell, med deilig utsikt over Vestfolds skoger. Det var virkelig bare å nyte. Vi havnet i forskjellige løpegrupper underveis, så artig å skravle litt her og der og dele opplevelsene med andre nye og gamle løpevenner. Raust med ultrahumor og røverhistorier fra Line og Janne. Gøy å møte Sofiia og følge hennes høye kneløft gjennom ankeldype myrpartier. Vi skjønte vel også raskt at det var lurt å slå følge med lokalkjente og supererfarne Arne, Bent og Erling. De holdt et bærekraftig tempo og hadde stålkontroll på navigeringen, og tida går så mye fortere når man kan snakke som gamle kjente om løping og livet generelt. Periodevis løp vi også alene, og med feilnavigeringsangst og null orienteringsevne var jeg spent på hvordan det skulle gå, men vi gjorde aldri noen alvorlige feil (bare noen hundre meter her og der, men det har vel bare sin sjarm).
Hver time minnet vi hverandre på å spise. Mindre og mindre fristende etter hvert, men tvingende nødvendig. Drakk kontinuerlig, og for en gangs skyld unngikk jeg hodepinen. Kvalmen derimot. Den ene tingen jeg hadde glemt var salttabletter. Fikk bommet en av Anna, og passet på å fråtse potetgull på de neste supportstasjonene. Salttapet gjør noe med en. Vannet jeg drakk rant rett gjennom, og mot slutten tisset jeg mer enn jeg drakk. Etter en haug med mil orker du heller ikke ta fem skritt bort fra stien. Ved et tilfelle satt vi der på huk, Anna og jeg, ett skritt fra turveien og hilste på forbipasserende mens vi synkrontisset. Viktig også å plassere seg strategisk ved et tre, så man faktisk klarer å dra seg opp igjen fra hockeystillingen, for en haug med mil gjør også noe med låra.
Etter 50K hører vi bjeller og heiing som reneste russefesten, og der har Annas venninnegjeng overraskende stilt opp. Rørende energiboost. Jeg har lenge gledet meg til 60K, og der dukker min Thomas opp, noe jeg svever lenge på videre. Han sier det nok blir for knapt å rekke CP3 og 80K før midnatt. Ikke at det hadde noen betydning, men vi fikk noe å tenke på, og litt artig at vi da kom dit 23:45 og fikk sett starten på 50 miles-løperne.
En milepæl å ha bikket 80 km. Men ikke enkelt å være effektiv og strukturert på supportstasjonen når det er mørkt og man for alvor har begynt å bli sliten. Finne fram powerbank og lade klokke og mobil, bytte til tørr trøye, og fra caps til lue, tømme skoene for rusk og småsteiner, få på hodelykt, fylle sekken med mat og drikke, og få i seg mat. De fantastiske arrangørene hadde alt av servering man kunne ønske seg. Sinnsykt godt med cola, kaffe, burger, melon- og appelsinbåter! Tror vi brukte 25 minutter her, men det var greit, siden det var viktig å ha alt på stell før natta.
Og som vår kjære demotiveringscoach Henning Lauridsen ville sagt: har man ikke vondt etter åtte mil, ja da er det bare å bryte, for da er det noe alvorlig galt! Med andre ord hadde vel alle begynt å merke det da vi var halvveis.
Vi løp videre inn i natten, med 30K foran oss til neste CP, og vi var fortsatt ved godt mot med rolig og god framdrift. Natten ble sort, fuglene sluttet å kvitre og rå luft satte seg i landskapet. Nesten meditativt svevde timene og kilometerne avgårde. Jeg hadde gledet meg til natten, og nå begynte jeg også å glede meg til de første tegnene på ny dag. Jammen var det mye å glede seg over underveis! Her hadde vi det også veldig fint i femmergruppa med de lokalkjente, og vi slapp å sjekke hvert eneste stidele. Det er tøft for bekkenet å dunke asfalt, og det blir noen kilometer med det, men trøsten er at det går raskere enn på knotestier (selv om jeg selvsagt foretrekker knotestiene). Vi må ha vært et merkelig syn gjennom boligfeltene, luntende forbi på rekke og rad klokka tre på natta. Noen strekninger hadde vi løpt tidligere på kvelden hvor Eurovisionfester dundret fra mange hus, mens nå var det meste mørklagt. Sakte begynte det å lysne, og kvitringen ble etter hvert den rene kakafoni. Hvitveis og liljekonvall begynte å åpne seg opp, en ny dag var i anmarsj, og vi ankom CP3 i femtiden på morgenen med 110K i banken. Ny distansepers ga ekstra boost. Tørre sokker ga ny glede. En kjapp og deilig frokost: cola og kaffe, en halv burger og en neve potetgull, og ut igjen.
Man mister litt perspektiv, når man tenker at det «bare» er 50 igjen, men sånn føltes det. Fortsatt kan mye gå galt, men her hadde vi i hvert fall nokså god koll på løypa, etter å ha testløpt en måned tidligere. Nå ble det også kortere og kortere avstand mellom hver stasjon (20+15+15), veldig positivt mentalt. Tønsberg neste stopp, etter å ha duvet gjennom de nydeligste stier fra Hengsrød og gjennom Eik. Vi gikk i alle bakker og jogget ultrarolig på flata og nedover. Alle vondter var velkjente vondter og ikke noe vi ikke kunne leve med. Høyre øye hadde som vanlig i lange løp sluttet å fungere og var bare tåke. Men venstre funket, og det var bare å fortsette framdriften og plukke kilometer etter kilometer. Kom det en dyster tanke var det lett å skyve den unna. «Ikke tenk, bare beveg deg». I Tønsberg fikk jeg en lang og varm klem av Thomas igjen, og med det en trygghet og tro på at dette skal jeg klare. Det er nå det skjer. Det er faktisk mulig!
Det blir faktisk ikke nevneverdig verre disse siste milene, og jeg har verken behov for å gråte eller krabbe eller besøke noen kjeller. Men som også tidligere erfart er det nesten verre for meg å gå enn å løpe, så det blir til at jeg løper videre mens Anna fortsetter å gå. Jeg kommer inn til fjerde og siste CP ved Vrengen bro, bare 15K igjen, og jeg synes det er så frydefullt deilig å løpe og er så gira på å komme fram nå at jeg raskt fyller ei flaske med saft og fortsetter. I farta slurver jeg med å skru på flaskelokket, og siden det regner ganske bra, tar det tid før jeg skjønner at den veldig våte magen og høyrefoten kommer av at en halvliter med saft har rent ut. Prøver å ikke la meg irritere over det, men lager meg heller en lek av å se etter stoppekraner på hver bygning jeg passerer, for drikke må jeg ha. Jeg finner til slutt og er fornøyd med å ha unngått å tørste i hjel siste mila.
Nå er det bare å løpe det jeg orker, for det er ikke nødvendig å spare på noe lenger. 6:45 føles som 5:00. Lett terreng utover Tjøme, med innslag av noen koller man må kreke seg over (men motbakkene er gjerne det man liker best når det røyner på i lange løp, for da kan man med god samvittighet gå). Blemmer under føttene begynner først nå å kjennes. Litt mer asfaltdunking, enda vondere for føtter og kropp. Jeg er fokusert, men også så glad. Snirkler meg forbi turister og bilkaos. Løper ut til Verdens Ende og ser meg forfjamset rundt. Hvor er målet? Er det ikke ved det symbolske vippefyret? Jeg ser ikke annet enn noen turister her og der, ikke en vimpel eller pil eller antydning til at noe er på gang, og jeg virrer rundt, verden raser litt sammen, på gråten, roper ut i luften «Hvor er målet?!» men får bare tomme, uforståelige blikk tilbake. Så demrer det at jeg hadde merket meg en litt rar slutt på gps-sporet (ren slurv av meg..), og jeg snur og løper ned en brå sving, og der! Kubjeller klirrer, flagg viftes og Salomonportalen står klar.
Jeg klarte det! Jeg klarte det virkelig!
163 km - 3400 hm - 26:05 timer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar