Oktoberlykke.

Jeg tviholder på denne årstiden. Akkurat slik den er nå vil jeg at den skal fortsette å være en stund til. Noen plussgrader, skiftende og spennende vær, snøfritt, friskt og skarpt.

Løpeturer i skogen må dessverre begrenses til grus- og skogsbilveier. Stiene blir rett og slett for ihjelregnet og rene gjørmebad å regne. Jeg er ikke helt der at jeg synes dét er moro. Men de brede turveiene må nytes som om hver tur er den siste med hardt, fast grep under føttene. For et par dager siden lå det nemlig et par snøklatter her og der i skogen "min", Grønliåsen.

Jeg har sakte trappet opp løpingen etter maraton, men vært forsiktig og fornuftig med alle varsellamper på. For å kunne fortsette å nyte løpingen utover vinteren er det viktig å lytte til de stedene som fortsatt murrer. I tillegg var det en nedtur i fjor med skader og diverse som hindret løping, så jeg forsøker så godt jeg kan å forte meg sakte.

Løpingen er for tiden deilig ustrukturert og planløs, uten noe konkret mål i sikte. Langturene løper jeg for raskt, med for høy puls, mens de korte turene blir for forsiktige og rolige. Det fins som alltid stort rom for forbedringer når det gjelder meg, men enn så løper jeg som jeg vil og når jeg kan. Jeg fikk uansett ikke mulighet til å forsøke meg på ny PB på årets Hytteplan, siden vi hadde huset fullt av trivelig familiebesøk. Noe må man jo spare til 2013...?

Å få selskap av Anna på dagens 17 km var akkurat det jeg trengte. Ellers kjedelige asfaltveier og endeløse motbakker blir ikke enset når man har hyggelig selskap. Kilometerne tikker umerkelig avgårde, og vips er man hjemme igjen. Flere slike turer må det bli!