Nytt år og nye muligheter!

Nok et fantastisk innholdsrikt og heseblesende år er forbi! Jeg ser tilbake og regner meg fram til 2,5 år siden jeg ble frelst av å løpe. Tidligere har jeg rastløs hoppet fra den ene døgnfluehobbyen til den andre; friidrett, snowboard, tennis, klatring, rollerblades og så videre.

På Geilovidda.

Tenk at det var løpingen jeg ikke ble lei av, men heller avhengig av! Hvem ville trodd det, det tilsynelatende kjedeligste av det kjedelige? Jeg tror mye av svaret ligger i hvor fleksibelt og allsidig det er å løpe, tross de ensformige bevegelsene. Det er endeløse muligheter innenfor en haug med variabler: distanse, løypevalg, pulssoner, underlag, utstyr, sosialt/usosialt, inne/ute, konkurranser og trimgrupper, blant så mye, mye annet.

Julegave til meg selv, ny pulsklokke!

Det er så enkelt! Sleng på noen klær og du er i gang når du går ut døra. Ikke nødvendigvis noe fast tidspunkt man må forholde seg til. Ikke noe bortkastet tid på transport. Ingen regler å følge. Du har kun deg selv å tenke på, og du kan være kreativ eller fantasiløs til det ytterste! Det passer meg ypperlig, som ikke klarer å planlegge lenger enn nesa mi, og som ikke klarer å forholde meg til så mange utenforstående faktorer, ikke minst mennesker, men kan kaste meg rundt og løpe avgårde akkurat når det plutselig skulle passe. Løpingen holder meg mentalt stabil godt over vannflaten, og jeg har det bedre med meg selv enn noen gang.

Det kreves ikke og forventes ikke noe av meg av andre enn - meg selv. Da senker jeg skuldrene og lar meg ikke stresse av alt man gjerne lar seg stresse av i en hektisk hverdag med full jobb og to små barn. Jeg flyter avgårde og suger til meg all energien som bobler fram underveis, og har jeg lyst, så har jeg lov til å kjøre pulsen til maks for en skikkelig blodsmakøkt (som gir den beste følelsen etterpå). Men ofte er det vel så deilig å la pusten gå rolig og jevnt i et bedagelig tempo, forsvinne inn i en voggende rytme hvor man nesten glemmer at man beveger seg. Når man bryter barrieren og kommer inn i denne svevetilstanden, da fylles hode og kropp med en nytelse av nuet som ikke er så lett å finne noe annet sted.

En særdeles god bonus er det om man kan sanke kilometer sammen med gode løpevenner! Takk til dere alle for mange gode løpsopplevelser.

Hele familien i sving på hyttetur.

SkiLøpet med Anna.

Nittedal-Kjelsås med gode kolleger.

Larviksløpet med svigerinne og svigerfar.

Så har kanskje ikke kurven vært særlig oppadstigende når det gjelder formen min sammenlignet med i fjor. Den har vel heller stabilisert seg ganske greit etter at jeg kom meg opp på et visst nivå, og hovedfokus har i grunnen vært å holde meg mest mulig skadefri. Jeg har satt så enorm pris på smertefrie løpeturer mellom all dritten med leggskinner, knær, ankler og hofter, at gleden over smertefri løping har vært det store hovedmålet.

Ganske utrolig hvor mye vondter man kan rekke innom i løpet av 2,5 knappe år, men man lærer tross alt noe underveis. Januar gikk jeg på en smell og brukte flere måneder på å bli kvitt ankelsmerter og komme meg opp i normal løpemengde igjen. Det skal ikke skje denne januar, etter å kanskje ha gapt over litt mange løpeøkter siste ukene, og en hviledag for mye er alltid bedre enn en for lite.

Central Park måtte selvsagt erobres tross romjulskulde!

Det ble dessverre altfor få løpsdeltakelser i 2012, alltid kom noe i veien. Høydepunktet og førstepri var  uansett Berlin Maraton. Tenk at jeg klarte det! Jeg må fortsatt klype meg selv i armen. Det var litt av et helvete, men for en prestasjonsfølelse. Det er noe med de smertene, som setter seg litt fast i deg og uforståelig nok får lysten til sakte å vokse fram igjen. Etter lenge å ha vurdert for og imot, så er påmelding gjort til et nytt, folksomt asfaltmaraton i 2013, og denne gangen går turen til Edinburgh i mai. Håpet er at opplevelsen kanskje vil bli enda bedre.

Det tok tid å komme seg opp av kjelleren, men øl hjalp etter hvert...

Etter det tror jeg det neste som frister er et lengre løp til fjells, kanskje et skikkelig langmotbakkeløp som i Geiranger. For en ubeskrivelig følelse det må være komme helt til topps! Ulempen med disse fjelltoppløpene er at de er langt uti gokk for en landkrabbe fra Oslo, så mye logistikk må gå i orden for å få til slik (og så var det denne planleggingen da). Uansett vil det nok bli mange spennende utfordringer å ta for seg!