Med løpsutopier og manglende selvinnsikt inn i 2015.

Det var utrolig stort å løpe 10 km aller første gang. Det var helt vilt å komme over målstreken på min aller første halvmaraton. Maraton var fullstendig utelukket og ren utopi. Jeg lo rått og himlet med øynene dersom folk fant på å foreslå noe så meningsløst og uoppnåelig. Men så kom allikevel dagen der jeg debuterte og fullførte mitt aller første, Berlin 2012. Jeg rakk tre til året etter. Grusomme og fantastiske alle sammen. Ble lei av 42,195 og forsøkte meg heller på 6-timers i latterlig hetebølge på Jessheim sommeren 2014, og brått kunne jeg kalle meg ULTRAløper. Nesten litt flaut å snakke om blant folk.

Og innenfor ultra finnes det jo seriøst ingen grenser. Man mister helt begreper på avstand når det slenges ut 100-200 km, 50-100 miles, 48-timers, 7-dagers og fandens oldemor (som Anna pleier å si). Plutselig handler det mer om hvordan man skal orke å holde en sliten kropp i bevegelse i utallige timer. Hvor mye vilje og lyst man har til faktisk å komme i mål på sånne vanvittige distanser. For har man ikke hodet og hjertet med seg, kommer man aldri i mål.

Enda så mye smerte og kamp det er underveis, så gjør vi det igjen og igjen. Søker nye utfordringer, strekker oss lenger, oppsøker hardere, lengre, tøffere og sprøere løpsopplevelser. Vi er rare. Har vi det så godt at vi trenger å ha det vondt for å sette pris på at vi har det godt? 

Årets siste tur, på glatta i Mandal, med utsikt over Sjøsanden.

Jeg er først og fremst så sjukt takknemlig for å (enn så lenge) ha en frisk kropp og bein som liker å løpe. Jeg blir aldri spesielt rask, men det er jo heller ikke noe mål for meg å bli best. Jeg vil bare løpe, jeg.

2014 gikk som en drøm. Jevn kontinuitet, uten lengre avbrudd, dog mye snegletempo og gamliskondisfølelse som jeg muligens kan skylde på ferritinnivå nede i 5.

Men så gikk jeg på en smell og meldte meg på EcoTrail Oslo 80 km i mai 2015.

Skal jeg ha noe som helst realistisk håp om å komme lenger enn halvveis i EcoTrail, så må jeg faktisk gjøre noe riktig de neste månedene. Jeg har i mine fem løpende år hatt grunnleggende løpeprogramangst, av frykt for å gå på en smell i form av skade eller å feige ut. Jeg liker heller ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Da gjør jeg bare det motsatte (godteriforbud blir godteriorgier etc.).  

Denne gangen fikk jeg derimot et veldig fint ultraprogram av Tone. Intervalltrening er ikke nevnt en eneste gang, ergo nøyaktig hva jeg kan være i stand til å gjennomføre! Hovedfokus er mengde og lange langturer. Grusomt lange langturer etter hvert. Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til tanken på 45 km løpetur lørdag morgen (for så å løpe 16 km dagen etter), for ikke å snakke om hvordan jeg skal forsvare all tiden dette vil gå på bekostning av "huset med oss rare i". 

80 km med haugevis av høydemetre, tekniske stier, smerte og tårer. Det er egentlig til å riste på hodet av. Som om jeg overhodet har det som kreves. Men hey, hva har jeg å tape på å prøve? Om 18 uker får jeg uansett svaret på hvor langt jeg klarer å komme før jeg bryter.

Kan det gå? Neppe. Men spennende blir det!

 

For å få litt annet tenke på fram til mai er jeg påmeldt disse morsomhetene:

• Winterrun 7. februar
• Sussex Coastal Marathon 21. mars
• Holmestrand maraton 11. april
• Sentrumsløpet 25. april

 Sjansen er uansett stor for at jeg bytter løpesko ut med sykkel etter 23. mai.