Årets fineste dag i hovedstaden: Oslo Maraton!

I fjor ble jeg så gira av å være tilskuer at jeg meldte meg på til i år så fort anledningen bød seg. Nå var det på tide å løpe halvmaraton igjen, og her burde det perses i 2014! Mosjonslisensprisipper måtte dessverre vike, siden jeg synes det er så viktig å ta del i dette flotte arrangementet som fyller hele byen jeg bor i.

Så har jeg allikevel ikke gledet meg. Form og kondis har vært så laber i hele år, og jeg har følt meg treigere og slappere for hver måned. En forklaring fikk jeg kanskje da jeg etter måneder med utsettelse endelig fikk tatt en blodprøve som viste jernmangel. Det kan ha hatt noe å si for hvorfor jeg har vært så usannsynlig tungpustet ved den minste anstrengelse. Jeg har jo gjemt meg bort i komfortsone og kilometersanking i stedet for å jage høypuls i tempoøkter og bakkeintervaller. Det har vært så demotiverende å se at det bare har gått nedover!

Kan det ha noe å si? Vil jeg merke forskjell etter en måned eller to med jerntablettknasking? Jeg vet ikke. Men jeg kan leve i den troen en liten stund. Ha noe å skylde på en liten stund. Kanskje trenger jeg ikke føle meg så gammel og utdatert enda allikevel.

Med en jernmangelunnskyldning i bakhånd begynte jeg å glede meg! God stemning, masse folk, og en lengre, sosial løpetur i Oslos gater. Er det ikke det triveligste jeg vet? Jeg skulle ikke bry meg om tiden, bare gi det jeg følte jeg hadde (men hvem bryr seg IKKE om tiden?).

Den impulsive planen var å henge meg på 1:45-ballongen, og vurdere underveis om det ville være for raskt. Jeg har aldri prøvd å følge en fartsholder før, men ville veldig gjerne forsøke det denne gang. Så hvor var da ballongen mellom 1:40 og 1:50? Nei, den fantes ikke. Da ble jeg virrende fram og tilbake som en hodeløs høne uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg, før jeg til slutt til min skrekk sto fastlåst nesten bakerst i pulje 2. Nei og nei, klarte jeg den tabben igjen! Så urutinert! Man må aldri stille seg bakerst i en pulje. Der blir det alltid, uten unntak, kø og flaskehals.

For sent å gjøre noe med det, og vi subbet sakte avgårde. Litt stressing og sikksakkløping i starten, men heldigvis jevnet feltet seg ut, og farten stabiliserte seg på rett under 5 min/km. Så deilig å flyte avsted, løpssulten som jeg var etter en særdeles løpefattig uke. Folk løp jevnt og fint, så selv om det var utrolig mye løpere uten altfor brede veier, så ble det aldri noe køproblem underveis.

Dagens mest surrealistiske opplevelse var å løpe langs Aker Brygge stappfull av mennesker, i dørgende stillhet. Måtte nesten le av de livløst stirrende ansiktene langs løypa, uten et heiarop eller klapp å spore. Men det har da sin sjarm også, Oslo med sitt særegent introverte publikum.

Fra 7-8 kilometer måtte jeg sakke ned til rett over 5 min/km, siden jeg kjente at muskulaturen absolutt ikke var vant med å holde denne hastigheten over tid. Jeg har jo knapt hatt noen løpeturer på 5 blank i snitt på månedsvis. Det svei i magen, og mageknipen satte inn for fullt. Da ble jeg plutselig forbiløpt av alle! Rart, bare 10 sek/km justering, og jeg ble den bremseklossen i feltet.

Pulsen holdt seg rett over 160, som er en passe anstrengende marsjpuls jeg kan jobbe på lenge. Det var ikke her jeg fikk utfordringene i dag. Jeg kjente begynnende krampetendenser i begge leggene, og da jeg skjønte at 1:45 var utenfor rekkevidde, flyttet jeg fokuset over på å suge inn inntrykkene i løypa og finne godfølelse stedet. Veldig moro med det nettverk av løyper som gikk på kryss og tvers og i motgående retninger ved Operaen, Sørenga og over til Grønland. Så inspirerende å se så mange løpere både foran og bak!

Jeg og motbakketregheten hadde gruet oss til bakken ved Botaniske, men nettopp derfor hadde jeg gravd frem ekstra fandenivolskhet for å komme meg opp. Irriterende å miste verdifulle sekunder, men det er lite å gjøre med det annet enn å prøve å ta det igjen fra toppen. Det føltes så bra å komme til topps, kjenne at det verste var over! Jeg fikk ikke opp noen fart nedover, og var bare så ufattelig tørst. Takket høyere makter over drikkestasjonen bak Havnelageret, og gikk noen meter mens jeg gulpet i meg.

Det ga ekstra energi den litt seige stigningen gjennom kvadraturen og opp Karl Johan. Da var jeg mest glad, fordi det snart var over. Her var det betraktelig bedre stemning enn Aker Brygge, og etter den siste vonde kneika ved Stortinget, var det bare å prøve å mobilisere det siste som var igjen.

Digger virkelig den siste nedoverbakken og oppløpet inn i mål. Her føler man seg som en dronning!

Jeg var fornøyd! Uten å ha trent spesifikt til dette, med hovedmål å ha det moro, så var mål oppnådd!

Etter å ha sett på maratonløperne kunne det nesten friste å ta hele distansen neste år. Noe fartsmonster eller persejeger blir jeg jo aldri, men siden jeg ganske uproblematisk kunne løpe to mil dagen etter, så burde ikke distansen skremme meg (selv om den består av to runder, skrekk og gru).

Hvem er med?