Hilly Marathon Moodswings!

Lettere skrekkslagne tittet vi utover kystlinja på de hvite, vakre klippene som reiste seg opp fra havet. Var ikke de veldig mye større enn på bildene? Og fjellene innover i landet bak dem, som raget enda høyere. Dit skulle vi opp. Hva var det egentlig vi hadde meldt oss på, den dagen i høst vi entusiastisk ble revet med av en løpsrapport i Kondis. Ville vi ha noen sjanse til å rekke cut off, unngå DNF og ikke minst, overleve? Vi nippet taust til hver vår utepils i vårsola langs strandpromenaden i den sovende badebyen Eastbourne, helt sør i England.

Vi tar det som en tur, og det får ta den tida det tar. Vi er ingen pingler!

Løpe langt har vi da gjort før, men stort sett har hele vinteren gått med til å løpe på flatt underlag. Det har tross alt vært tungt nok med all hålka. Det blåser heller ikke så mye i Oslo. På den engelske kysten blåser det mye. Noen ekstra utfordringer å forholde seg til, med andre ord. Men vi kunne da ikke reise så langt uten å ta en skikkelig utfordring. Skal man ha en stor opplevelse og virkelig kjenne på mestringsfølelse, må man komme seg utenfor komfortsona. 

Endurancelife CTS Sussex Marathon Svartmerka maratonløype.

Det er mange fordeler med mindre arrangementer:

• Du trenger ikke dra til et kaotisk og digert eventområde dagen før løpet for å hente startnummer.
• Nesten køfri logistikk i start- og målområdet. Baggasjedrop, toaletter, informasjon. Null stress er null irritasjon.
• Korte avstander mellom ovennevnte, alt unnagjort på et blunk, innenfor en radius på 50 meter. Vi sto opp 0630, var framme 8 og startet 9.

Vi kunne ikke drømt om bedre vær. Sola skinte, varmet faktisk ganske godt, selv om vinden gikk gjennom marg og bein. Tørt og bart underlag, god stemning og kriblende føtter. Skjønt tærne mistet vi følelsen i, og tennene klapret før startskuddet endelig gikk.

Allerede etter en liten kilometer stanset feltet opp i første flaskehals, en saueport som bare en person kunne passere gjennom om gangen. Disse var det mange av underveis, minst tjue, også varianter man måtte klatre og klyve over. Sånn passe utfordrende da man etter hvert hadde noen tunge mil i beina.

Så bar det over duvende Seven Sisters, klippe opp og klippe ned i kraftig sidevind. Oppover var det for bratt til at vi tok sjansen på å løpe, og godt var det å se at alle rundt oss også gikk. Nedover var vi bare sjeleglade det ikke var vått og sleipt, for da hadde det ikke vært enkelt å holde seg på beina. Vi løp i trekkspillrytme, Anna og jeg. Mens jeg slapp meg nedover og føyk ifra, så ble jeg hengende som et slips bak Annas bakkedrag opp alle kollene.

Det var en lettelse å vende innover landet, bort fra alt det bratte. Kun én av totalt 26,3 miles skulle være flatt underlag, resten opp og ned. Litt tungt at vi fikk vinden rett i fleisen på denne flata, men allikevel så fint med ny variasjon. Inne i skogen var det lunt og stille, og eføyen omsluttet stiene vi løp på. Mykt terreng, grønt og vakkert.

1. Checkpoint (ca 10 km) 
Milepæl å stemple seg inn! Vi passerte en pittoresk, liten erkeengelsk landsby. Lårene var allerede begynt å bli tunge. Litt urovekkende, men egentlig ikke overraskende. Sakte klatret vi oss opp langs fjellsiden mot det høyeste punktet på ~220 meter. Det blåste helt vilt. Snørra fløy, beina blåste inn i hverandre, og jeg måtte vende hodet bort fra vinden for å kunne puste. Anna dro fra opp den bratteste kneika, og jeg strevde meg opp i marsjfart på toppen for å hente henne inn igjen. Fantastisk utsikt, bare synd jeg ikke orket å dra fram kamera. Herfra kom et utrolig behagelig parti, slakt nedover, over åkre og gjennom skog.

2. Checkpoint (ca 21 km)
2,5 timer. Halvveis. Hjelpemeg, to lange mil igjen med en allerede veldig sliten kropp. Nei forresten, hurra! Bare en mil til det er en mil igjen. Og dobbelthurra for at det ikke er over enda! Reiste som sagt ikke så langt for at det skulle være over på to timer. Rene mentalpasienten med alle disse stemmene i hodet som ville dra meg ned og løfte meg opp, jobbe mot og jobbe med. Finn deg et mantra, sa Anna. Sterke bein! Fokus! Anna holdt kontroll på næringen for oss begge. 20 minutter til Red Bull! 5 minutter til sjokolade!

Vi ble nå mikset sammen med 10K-løpere, og med ett ble det veldig folksomt. Det hjalp godt på motivasjonen å løpe forbi en haug med pesende, sakteluntende folk. En gryende bekymring for når løypene skulle dele seg igjen begynte å melde seg. Skiltene var små og få, og lett å gå glipp av. Vi måtte for all del ikke bare følge strømmen, siden vi maratonløpere var i fåtall her. Hvor ble det av neste checkpoint? Bekymringen ble etter hvert fullstendig overbevisning om at vi var på villspor. Vi så jo ikke en eneste annen med sekk på ryggen! Det hadde da ikke vært denne retningen på kartet? Opp, opp, opp over klippene ute ved kysten igjen, og endelig, takk høyere makter, så vi løypemarkering hvor maratonløypa skilte seg fra 10K.

Når det går opp, er trøsten og gulroten at det også må gå ned. Litt nedtur, bokstavelig talt, når nedoverbakken er så stupbratt at det ikke en gang kan nytes. Her skulle jeg ønske vi kunne satt oss på noe med hjul.

På bunnen av denne møtte jeg den. Veggen. Jeg maktet ikke lenger holde Annas tempo i bakkene, så hun seig ifra, og jeg vinket henne videre. Bare løp! Save yourself! Jeg var så sliten. Nå orket jeg ikke stresse mer, ville bare gå også på flata, kjempe min egen kamp. Gråte en liten skvett, synes litt synd på meg selv. Så lei av denne helvetes vinden. Men gi meg skulle jeg aldri. Never give up.

Pulsen roet seg, vinden roet seg, og ved en lang og slak nedoverbakke begynte jeg allikevel å løpe igjen. Plutselig var ikke livet så ille lenger. Det var flere som gikk foran meg, og veldig tilfredsstillende å løpe forbi dem. Ved neste bakke fisket jeg fram Red Bull'en fra sekken. Nå var tiden kommet. Kan ikke si jeg hadde så veldig lyst på den, uggen som jeg var, men jeg skjønte mitt eget beste. Jeg så Annas rygg i det fjerne, og begynte på jobben med å hente henne inn.

3. Checkpoint (ca 32 km)

Følelsen å komme hit var enormt oppløftende. Vi hadde jo vært så sikre på at vi hadde misset denne stasjonen. Jeg hadde klart å hente inn Anna, og vi dro sammen videre etter å ha tatt noen ekstra minutters pause, fylt på drikke og mumset innpå noen gummibjørner. Nok en gang noen krevende stigninger opp i høyden. Anna dro i gang et høyere tempo, og nå skulle jeg henge meg fast. Vi cruiset bortover i ~5:15-tempo.

Vi har begynt å smile. Vi lukter mål!

I det fjerne kunne vi skimte målområdet, lyset i tunnelen, lukten av gull. Først måtte noen flokker med store, menneskevonde kuer passeres. De sto selvsagt midt i løypa og stirret olmt på oss. Hva gjør vi? Det ble en stor halvsirkel rundt dem. Kikke oss over skulderen, løpe enda litt fortere...

Med dette tempoet passerte vi den ene etter den andre. Usikre på om klokka målte riktig og løypa var kontrollmålt, turte vi ikke håpe hvor langt/kort det var igjen. Kilometerne var ulidelig lange. Da så vi det vakreste skilt noensinne: One mile to go! Jeg begynte å fnise, nesten hikste, så glad var jeg. Vi satte inn enda et gir og satte klampen i bånn de siste hundre meterne forbi nok en løper. Jublende, på gråten, boblende av endorfiner og lykkerus inn i mål. Medalje rundt halsen og lapp i hånda med en tid jeg ikke hadde trua på: 4:59:30.

Vi klarte det! Vi kan klare alt vi vil. Det fins ingen grenser. Don't think, run!

Det går ikke an å beskrive de følelsene. Du må ut der og oppleve det. Ikke tenk, bare gjør det.

Hva nå? Holmestrand maraton om tre uker. Hvis jeg får barnevakt da.