Et godkjent maratonsubstitutt

Krisen var et faktum. Familielogistikken gikk ikke opp, og jeg måtte skyve bort drømmen om Holmestrand. Først blir man desperat. Det må finnes en løsning! Jeg har sett fram til det, trent til det, og til og med trappet ned til det! Jeg sto over Påskeharemaraton av denne, enkle grunn. Men så begynner man sakte å innse realiteten og går inn i et selvmedlidende, sutrende tomrom. Heldigvis er jeg ikke der så lenge. Kroppen er jo ikke med om dagen. Bare en mil føles tungt, bein som sirup, så mye treigere enn normalt. Kanskje det var ment slik denne gang. 

Jeg finner ut at jeg kan løpe mitt eget løp i stedet, i akkurat de omgivelsene jeg elsker, og i akkurat det tempoet kroppen min ønsker. 

Jeg går inn på ut.noo og legger en slagplan. Blander trygge og kjente stier med litt spenningsmomenter inn i ukjente områder. Har en plan A (superduperlangt), B (superlangt) og C (langt), sånn i tilfelle rottefelle. Usikker på hva beina gidder etter to mil dagen før. Usikker på hvor mye snø og is som fortsatt klamrer seg fast der sola ikke slipper til. 

Er skikkelig fornuftig. Pakker med buff og hansker, brodder, kart og nødlader til mobilen. Målet er å holde det gående i minst fire timer. Fire mil hadde vært kult, men tre er faktisk også helt innafor. Skal tross alt til skogs. På blåsti, og litt rød, til Ski kommunes høyeste punkt. Ekspedisjonen kan starte!

Mitt andre hjem; Grønliåsen

Flyter lykkelig og rolig innover stiene forbi Bjørndal

Lunefult underlag, sleip gjørme, Inov-8 blir litt mindre oransje

Over E6, vinker farvel til eksos og støy

Duvende landskap og slunkne skiløyper mot Kloppa og Stallerud.

Over kneika inn til sivilisasjonen i Siggerud.

Den lille bygda vi bare drar til for å spille håndballcup i Siggerudhallen

Nytt og ukjent territorium, skausnarvei til Krokhol

Dagens utfordring: jakte på nedhogde løypemerker, mens man plumper godt ned i gjørmehullene mellom hogsten.

Moro å komme til merkepunkt man har sett seg ut på kartet i forkant.

Krokhol. Så tørst, allerede! Og ikke noen vannkran å spore. En løpers mareritt.

Her gikk det trått, under seig snø skjuler seg leirete kvikksandføre. Men langs veien rant en bekk, og jeg som aldri har rørt naturens oslovann var brått så desperat at jeg fryktløs gulpet i meg minst en halvliter.

Ingen sti, men her er jeg lokalkjent og ovenpå.

Stien smalner mens jeg nærmer meg høydepunktet, i dobbel forstand.

Tømmerås. Hjertet mitt brister. Det er alltid, alltid verdt å komme til topps. Om enn ikke så imponerende høyt, men 313 moh er godkjent til Oslo og Østmarka å være.

19 km og noen ekstra minutters zen-pause.

Ulv eller hund? Jeg hadde til nå bare speidet etter hoggorm som kanskje ville ut og sole seg på stien, men fikk brått en livlig fantasi og så meg ut mulige flukttrær.

Nesten til å bli fuktig i øyekroken av. Tørre, deilige stier!

Umulig å kjede seg, sånn landskapet forandrer seg fra den ene kilometeren til den neste.

For en drøy måned siden fløy jeg bortover skiløypa her med hodelykt, fullstendig omgitt av det hvite.

Sandbakken. Mer vann, fra en kran som funket! Tenkte meg om et minutt, før plan C utgikk, og jeg valgte plan B innover blåstien.

Mot Østmarkkapellet, trygt og kjent.

Over bekken og opp i høyden igjen.

Og det går plutselig opp for meg at jeg selvfølgelig er i favorittpartiet mitt i Østmarka. Oppe på høydekammen, den fineste skog og mykeste sti man bare kan drømme om. Akkurat dette, som gjør at jeg lengter ut igjen med en gang jeg kommer hjem. Som gjør at det kiler i magen når jeg planlegger neste tur. Så fint at det dirrer inni brystet.

Ikke et eneste menneske eller dyr å se i dag, men pleier faktisk sjelden være noen av delene i disse områdene.

Nedover mot lavlandet igjen, passerer Smørholet og følger en sliten løypesåle. Har valgt bort overmodige Plan A videre på Flyktningeruta til Skullerud og går for B retning sivilisasjon. Kanskje jeg hadde klinka til med gærninglangtur (A) om jeg ikke skulle rekke et vaktskifte hjemme. Kanskje ikke.

Trollvann, siste rest av idyll før jeg kommer til Grønmo og følger asfalten ned mot Klemetsrud, Hauketo og Prinsdal. Dønn sliten, helt tom, men tenker at kroppen tåler det. En fot foran den andre. En kilometer til. Og en til. Bikker 30, det er innafor. Klarer litt til. Orker uansett ikke stoppe opp for å vente på en buss. Bare å holde det gående. Stopper klokka på 34 km, drøyt fire timer. Smerte og lykke.

Litt kart og snacks: https://www.strava.com/activities/282536219