Nordmarkstravern 30K gjørmefest

I år har det vært mye gjørme. Det har også vært mye hylling av gjørme. Hva er det som gjør at alle synes det er så fantastisk moro å løpe i denne sleipe, ekle, uforutsigbare, fartsdempende, syrefremkallende, møkkete suppa? Jeg tror jeg er den eneste i dette landet som har lyst til å snakke dritt om gjørma.



Bilde tatt fra Nordmarkstraverns facebookside.

Fakta: det er faktisk noen hakk triveligere å flyte bortover tørre stier i jevn rytme. Se på bildet over og deretter bildet under. Hva ville du valgt?


Ved Fagervann uka før, EcoTrail revisited

Men været kan man ikke styre, innstillinga derimot! Så, skjerpings med innstillinga. Nok dritt om gjørma.

Det var mange morsomme løp å velge mellom 5. september. SkiLøpet, Telemarks Tøffaste, KK-mila, Lørenskogløpet, Hardangervidda Maraton, blant annet. Etter å ha lidd valgets kvaler en stund, nevnte Neil at han trengte en rolig langtur i oppkjøringa mot OM, så da fant vi ut at en fellesløping i Travern kunne passe fint. Vi vurderte dobbeldistansen en liten stund, men etter at jeg ble ultramettet etter Flyktningeruta, var 60 km plutselig veldig uaktuelt, og hovedløpet på 30 km ble det eneste riktige.

Det var meldt veldig våte forhold i marka, men vær og temperatur var åkei. Småregn og 7-8 grader, ganske perfekt i grunnen! Veldig mange skulle ut på disse smale stiene, men nytt av året var genial puljestart som gjorde at jeg aldri opplevde noe spesielt køproblem. Men for å si det slik, denne dagen var det JEG som skapte kø.

Nordmarkstravern er et av løpene man garantert møter venner og bekjente, og det er alltid hyggelig med litt nerveprat og latter før start. Her var både Cecilie, Siri, Øyvind, Jon, Arne og mange flere. Kulda satte seg godt fast i kroppen, så det var en fryd å endelig sette i gang. Neil løp ved min side (rettere sagt foran eller bak) hele veien og nektet å dra av sted i sitt eget tempo, enda dette ble nærmest et sone 0-løp for ham. For en tålmodighet! For et humør!

 

Apropos humør, så var de første kilometerne på skogsvei helt nydelige, og varmen kom sigende tilbake i kroppen. Så bar det inn på disse stiene da, og skogen var virkelig vakker. Irrgrønn mose på bakken, tunge og våte trær, bekker og myrhull med vann og gjørme langt over sine normale bredder. Dessverre ble jeg etter hvert distrahert fra disse opplevelsene av alle løperne som fosset forbi hver eneste gang det kom en liten stigning. Jeg klarte ikke å holde et akseptabelt tempo i bakkene. Pulsen gikk rett til værs, kroppen ble blytung, og jeg ble forbiløpt av horder hver eneste gang. Det ble rett og slett litt demotiverende, og jeg kjente at jeg ble muggen.

Om og om igjen gjentok jeg for meg selv at dette var opplevelse og løpsfelleskap, ikke en konkurranse. Konkurranse er for meg et negativt ladet ord, sikkert fordi jeg vet jeg aldri vil bli mer enn middels god. "Kos deg, kjør ditt eget løp og tempo, nyt omgivelsene, svøm gjennom bekkene, lek deg over gjørma, ha det gøy!" Jeg messet og messet for meg selv, og det hjalp sånn halvveis, i hvert fall i nedoverbakkene. Mat- og drikkestasjonene var skikkelige oppturer, og det var en fryd med heiingen og engasjementet på hver og en av disse. Neil holdt meg også oppe med bare å være der, småprate litt, le litt, og mentalt dytte meg opp bakkene. Cecilie og Øystein løp også i nærheten av oss det meste av tida, og selskapet gjorde turen ekstra fin.

Så begynte endelig moroa da det gjensto 6-7 kilometer. En person hadde før start advart oss om to store kneiker etter Skjersjøen, og vi moret oss med å telle, for definisjonen av "kneik" ble nok tolket på en annen måte av oss. Vi kom helt ut av tellinga, så mange kneiker var det. Men farten gikk opp, humøret gikk opp og vi begynte ENDELIG å passere folk! Flere titalls la vi bak oss denne siste biten, og farta snek seg under 5 min/km de siste 3-4 kilometerne. Bildet er ganske beskrivende for humøret da det var 100 meter igjen til mål.

Foto: Runar Gilberg, Kondis

Neil stilte med bobler, og det var rene feststemninga der vi sto fulle av gjørme fra topp til tå og skålte for dagen. Som alltid er endorfinrusen og løpelykken i mål det som overskygger alt som kan ha vært tungt underveis. Tida ble ikke noe å skryte av (3:12), og plasseringa var sånn midt på treet, som det pleier å være. Nordmarkstravern var som ventet helproft arrangert, og stemninga blant alle jeg møtte i målområdet så smittende bra!

Cecilie som for anledning badet i gjørme til ansiktet (!)

Fins ikke triveligere folk enn dette!