Østmarka Trail Challenge - Flyktningeruta 2015

En kan ikke drive med persing i hvert løp. Jeg perser egentlig uhyre sjelden. Men i dag perset jeg så det sang. Det var faktisk ganske moro.

Enda så forferdelig slitsomt dette løpet var i fjor, så var det ikke snakk om. Jeg måtte selvsagt hit i år igjen. Østmarka er min frihetsidyll, egotripptid, sjelefred og løpemekka. Mitt andre hjem.

Det å løpe gjennom hele tjukke skauen på tvers, på de aller mest krevende stier, i et løpsarrangement, er rett og slett bare noe jeg er veldig heldig som kan få være med på. Jeg gledet meg som et barn til å tilbringe en hel dag i strålende sol og pur skogslykke.


Denne veggen av en bakke er slaget man får i ansiktet like etter start.

Torgeir er min gode løpevenn, og stiller som Østmarka-guide rett som det er.

Laidback stemning ti minutter før start.

Jeg hadde rett og slett glemt at mye av de første 6-7 km var cruising på relativt flate skogsveier. Ikke bare plankekjøring, siden vi også måtte krysse overgrodde jorder og myrpartier, men betraktelig tørrere enn i fjor.



Jeg ga litt mer gass enn komfort, både fordi jeg syntes det var kjipt å ligge nesten sist fram til Vangen i fjor, men også fordi jeg hadde lyst til å være bittelitt tøffere enn jeg har for vane i langløp.

Bratt opp og bratt ned.

Jeg løp mye alene i år, men pratet stadig med en og annen som passerte. Det er litt av det som er det hyggelige, og samtidig trygge. Du vet det kommer noen bak om noe skulle skje, og du kan håpe at du etter hvert henter inn en rygg der framme. Det ugreie med å være alene er at det kun er to øyne til å se etter løypemerking. Er det noe som er utfordrende i sånt terreng, så er det både å følge med på hvor man tråkker og samtidig se etter mulige stivalg. Mange løp feil i fjor, og det var ikke for mye merking i år heller. Særlig fra Enebakk til Vangen løp jeg i det som føltes som evigheter med en uggen følelse for om jeg var på riktig spor. Et par ganger måtte jeg også rope på folk foran meg som hadde oversett en avkjøring.

Ikke mulig å løpe opp de verste kneikene.

 

Så endeløst med idylliske, magiske stier! Stier som krever fokus, godt syn og kjapp tankegang, for det er flust av lunefulle snublefarer i røtter, steiner, gjørmehull og kratt. Kjapt regnet kan jeg summere opp rundt tjue nestensnublinger (som jeg på mirakuløst, akrobatisk vis klarte å avverge), to gjørmedypp ned til knærne (krampegaranti), en fin og blodig flenge i leggen, og en stakkars stortå som ble nestenknust i et realt steinspark. Jeg sleit også med synet etter et par timer. Høyre øye ble mer og mer tåkete (normaliserte seg først etter en øl noen timer senere). Joda, man ser greit med ett øye også, men dybdesynet! Det hadde vært kjekt å ha akkurat i dag.

Men ingen vepsestikk, solstikk eller brukne bein. Runar Gilberg hadde bedt meg budsjettere med minst ett fall, og det er jeg glad jeg gjorde. Da tåler man bedre mentalt når det ene uhell etter det andre skjer. Torgeir, stakkars, falt hele 5(!) ganger, og han var langt ifra den eneste blodige som ramlet inn i mål med kramper overalt.

Hadde ekstremt, intenst, vilt lyst til å bade i Børtervanna!

Ikke så veldig lett å løpe i 5:00-tempo her heller.

Litt klyving, klatring og balanseøvelser hører med på ei hardcore trail løype.
 

Det gikk så fint de først 15 km, mens de resterende 7 km galskapsstigningene før Vangen garantert tar piffen av de fleste. I år som i fjor var det en lykke å endelig komme dit. I år som i fjor sto også den utrolig blide og hyggelige mannen ved bolle- og bananserveringen. Det var faktisk så hyggelig at jeg måtte sette meg ned på benken og slappe av litt.

Egentlig ville jeg bare bli sittende der, men jeg våknet brått da det fløy ei jente forbi. Den ryggen burde jeg henge på, og det gjorde jeg da også noen få kilometer før jeg måtte gi opp. Løperusen jeg hadde håpet å nyte fra Vangen til Skullerud (15 km sjarmøretappe) var ikke å spore noe sted. Alt ble forferdelig negativt og tungt. Beina, hodet, humøret. Tanken gikk stort sett i: "husk nå for guds skyld hvor kjipt dette er, slik at du ALDRI melder deg på et ultraløp eller annan galskap igjen".

Den drøye mila som var igjen føltes umenneskelig lang. Men så karrer man seg jo videre da, siden man tross alt ikke har noe valg. Og særdeles sakte tikker de kilometerne allikevel inn. Jeg satte et delmål på 30 km, og etter det var det bare de siste 6 km som stort sett gikk nedover. Dermed gikk også humøret oppover igjen. Litt mer skilting, flere turmennesker og kjente områder motiverte. Synet begrenset tempoet som normalt ville vært høyere nedover de steinete stiene mot Skullerud, men nå var det over. Jeg kom i mål 37 minutter tidligere enn året før, under klart bedre løpeforhold, men kanskje også et bedre grunnlag på stier. En merkelig opplevelse å løpe over målstreken uten et eneste klapp eller blikk. Så ensom har jeg aldri følt meg inn i mål på et løp. Skjerpings folk, vi må da alle klappe for heltene som kommer i mål, uansett om man er først eller sist! Jeg klappet og heiet demonstrativt høyt for alle som kom etter meg, med friskt i minne den fantastiske velkomsten i Romeriksåsen på langs.

Men for en dag, for et vær, for noen bra folk å løpe sammen med i de fineste områder Oslo har å by på. Jeg er jammen heldig!