Full klaff på Bislett 6-timers!

- eller Bislett International Indoor Endurance Festival, som arrangementet faktisk heter. For bare et par år siden var jeg en av dem som ristet på hodet og lo av de som var så gærne å tilbringe timesvis med å løpe rundt og rundt og rundt og rundt inne i Bislett-bunkeren. Ikke et eneste tre eller hus å se underveis, fullstendig uten noe form for vær eller vind. Paddeflatt, null variasjon i 6, 12, 24 eller 48 timer. Illeluktende, ensformig og uinspirerende. Jeg fant ikke et eneste godt argument for å bli med på noe sånt!

12-timers løperne er i gang!

Men så debuterte jeg som ultraløper i 6-timers på Jessheim i fjor, utendørs vel og merke. En usedvanlig varm og spesiell opplevelse, og konklusjonen etterpå var at dette var jeg pent nødt til å gjøre igjen. Jeg var sikker på at jeg ville kommet lenger enn de 54,7 km under normale forhold. Brått var jeg påmeldt Bislett, noen få minutter etter at Anna hadde utfordret meg. En skulle kanskje tro jeg ville forsøkt meg på en av de lengre distansene, særlig siden jeg nå har fem ultraløp i bagasjen i  2015. Men så var det dette med 6-timersdistansen jeg burde klare å forbedre, og jeg var fortsatt ikke helt overbevist om at det ville være særlig moro å oppholde seg der inne i mer enn de seks timene.


Kroppen viste derimot ikke samme entusiasme for å oppnå noen toppform utover høsten. Vondter her og der ble gradvis verre, særlig ved ethvert forsøk på bittelitt fartsøkning eller lengre distanser, og jeg krabbet over den skyhøye terskelen å kontakte en manuell terapeut, som konkluderte med en tendinose i lysken. Et uutholdelig kjedelig 12-ukers Heavy Slow Resistance-program ble iverksatt, tre uker før Bislett. Irritert, men fornuftig innfant jeg meg med å justere ned målet til i hvert fall å klare medalje og 50K. Hadde vel egentlig lyst til å drite i hele løpet en liten stund.

Romfolket inntar Bislett

Men så var dagen kommet, og så sto vi der på startstreken, både Anna og jeg. Utrolig ydmyke og fascinerte over de som faktisk løp i et helt døgn eller to. For noen vanvittige prestasjoner, av hver eneste en. De hadde meldt seg på og stilt til start, bare det en stor bragd! De kjempet hver sin kamp, med sine opp- og nedturer mentalt, fysiske smerter og plager i føtter, kropp, fordøyelse og gud vet hva. Og de smilte! Alle sammen! Kanskje ikke hele tiden, men allikevel. For noen mennesker. Og her kom vi og skulle løpe i seks pinglete små timer. Ikke pokker om jeg skulle tillate meg å sutre underveis.

Jeg visste nøyaktig hvilke rundetider jeg minimum burde ligge på (4:04 snitt ville utgjøre 50 km), ønsket å ligge på (3:00-3:23 snitt ville utgjøre 60 km)), og helst ikke burde ligge på (sub 3:00 eller over 4:04). Her gikk det helt som smurt, og vi lå veldig jevnt på 3:05-3:15 de første timene. Jeg var egentlig litt urolig for om pulsen lå for høyt. Den steg gradvis fra midt i sone 3 og opp til lav sone 4, og jeg kunne ikke prate uanstrengt. Det fristet så veldig å sakke bittelitt av, og jeg var lettet hver gang Anna stoppet noen sekunder for å drikke. Men så måtte jeg jo drikke og spise litt selv også, og med Kåre og de andre rosa, fantastiske frivillige på sidelinjen kunne jeg ikke slippe ryggen hennes. Vi fikk høre det begge to, når den ene lå noen meter foran den andre. Så motiverende å få smil og tilrop. Tusen takk, dere gjorde det lille ekstra for meg denne dagen!


Etter tre timer var gulroten å sette musikk på ørene. Jeg var i tvil om det var noe vits å ta med egen musikk, men var sjeleglad for det nå. Det var litt mindre liv enn jeg hadde trodd der inne. Ikke noe som helst informasjon fra speaker om hvordan de forskjellige lå an, og musikk så langt fra min egen smak som overhodet mulig ("Jeg vil ha en blå ballong", "Øl, øl og mere øl", blant annet...) Hadde demotiveringscouchen Henning en finger med i spillelista, mon tro? Fantastisk å få egen lyd på ørene, selv om ulempen var at jeg ikke lenger hørte Kåres livlige stemme.


Det var vel etter rundt fire timer at Anna datt litt bakover, og jeg hadde ikke lenger noen til å holde tempoet mitt oppe. Det var takket være henne at det hadde gått såpass fort så lenge. Her forsvant også synet på høyre øyet mitt, langløpstradisjonen tro (ja, jeg lover, nå skal jeg få sjekket opp det der!). Jeg prøvde å regne litt på hvor mange runder som tilsvarte maraton, men siden det var praktisk talt umulig å lese av Garminklokka eller skjermen vi passerte, så måtte jeg gi opp det prosjektet. Tida gikk ufattelig sakte, særlig fra fire til fem timer.


Hold farta, jevnt og trutt, tell rygger, sug til deg energi fra blikk og smil. Ikke noe sutring!


Nå begynte jeg å bli mer og mer desperat etter å vite hvordan jeg lå an. Jeg hadde ikke peiling! Visste at jeg måtte ha 92 runder for 50K og 110 runder for 60K, og med tanke på rundetidene - som forøvrig hadde dalt litt, antok jeg at om jeg klarte å holde trøkket oppe på minst 3:23 per runde, så var 60K safe. Tallene på rundetid var store og tydelige på klokka for mitt synshandicap, så dette var mitt eneste holdepunkt. Jeg skulle bare så gjerne visst hvor mange km og runder jeg faktisk hadde. Jeg var nede i 3:35-3:40 et par runder, og tok meg sammen de neste for å hente det inn igjen. Rykk og napp med en stadig mer sliten kropp. Gnagsår under armene og voksende blemmer mellom tærne var ikke det verste. Verre var kvalmen som gjorde at jeg ikke fikk ned annet enn noen små slurker cola og vann siste halvdel. Men tenk, tenk om jeg kom i mål med skrekkens 59,9! Jeg måtte holde trøkket oppe.


Det er en markant milepæl å nå fem timer og vite at det kun er en igjen. Nedtellingen starter for fullt, og plutselig går tiden nesten litt for fort, samtidig som man bare vil bli ferdig. Jeg måtte jo rekke å løpe disse 60, nå som jeg var så nære! Endelig våknet speaker og stemning ordentlig til live. Hver gang vi passerte tidtakningsområdet gasset jeg på, før jeg roet litt ned på den rolige, bakre siden. Dette var moro! Jeg fikk både slag, klask og dytt i ryggen hver gang jeg passerte, og koste meg veldig, selv om det var veldig langt rundt til neste passering. 8 minutter igjen! To runder til! Hold den ryggen, gaulet speaker. Jeg rakk to til, og ramlet inntil veggen som en hysterisk fnisende og forvirret melsekk da stoppsignalet gikk.

Jeg pustet lettet og lykkelig ut da jeg fikk endelig resultat på 60,5 km. Mål nådd, uten at jeg hadde troa på forhånd! Det må vel være et av mine største løpsøyeblikk å stå der på Bislett og få utdelt pokal for tredjeplass av damene. Sånt kan en hverdagshobbykomfortmosjonist som meg leve veldig lenge på. Og etter å ha tilbrakt disse timene der inne skjønte jeg at det er så mye mer enn bare galskap. Det er mestring, følelser, smerte, medmenneskelighet og en helt annen dimensjon. Kanskje kunne det vært spennende å se hva som skjer med hode og kropp i et 24-timers løp? Jeg er klar når påmelding åpner for 2016!