Ultra meg her og ultra meg der. Vel blåst, 2015!

Ultraløp er i vinden. Ultraløp er skikkelig 2015. En ulmende nisje i idretten har brått eksplodert i omfang. Bare siden 2014, som også var et rekordår, er antall deltakere i norske ultraløp nesten doblet. Det popper stadig frem nye løp man kan delta i, og de utallige valgmuligheten gir et luksusproblem i form av harde prioriteringer og valgets kvaler.

"Alle" har løpt maraton, og det er kanskje ikke så altfor lenge til også "alle" har løpt et ultraløp. Eller er og forblir det fortsatt for de spesielt interesserte? Vil vi fortsette å føle oss som del av en liten/stor familie, der man kjenner de fleste ansikter og navn, og opplever denne spesielle tilhørigheten og samholdet?

 

For min del har 2015 vært fylt av løping, og mindre av alt annet. Ofte, langt, sakte og bedagelig. Jeg har knapt løpt fort dette året. Knapt opplevd å ha sprut i beina. Totalt 3411 km gjør noe med farta. I hvert fall min. Jeg løp mye fortere før, for da løp jeg kortere, sjeldnere, og hvilte mer. Trente alternativt, trente styrke. Restitusjon gir formtopper. Restitusjon er kjedelig! Jeg har prioritert mengde framfor fart. For meg er det viktigere å løpe mest mulig enn fortest mulig. Hverdagsløpingen, transporten til og fra jobb. De lange opplevelsene og ekspedisjonene i helgene, alene i skogen eller i et løp blant så mange andre. Mental helse, mer enn fysisk helse.

Så kom årets siste dag og løpemulighet, med selveste ChampagneUltra. Jeg hadde nok ikke stilt til start dersom de 50 besto i en lang runde. Med 5 runder i en 10K-løype var det mulig å stå av etter 2-3 runder om det nå skulle si bom stopp. For en utrolig digg måte å starte nyttårsfeiringen! Løpe rundt i skogen med masse trivelige folk mens du vet en saftig kalkun og friske bobler venter hjemme foran peisen. Jeg håper virkelig jeg får være med på dette igjen. En akkurat passe stor gjeng på 44 personer i lang, lang rekke. Alltid en rygg å henge på, og alltid noen å dra. Løypa og forholdene var så godt som optimale. Det gikk helt greit uten pigger, for et akkurat passe tykt snølag hadde lagt seg oppå is og gjørme, så en fikk godt nok grep. Det gikk opp og det gikk ned, men ikke for mye av verken det ene eller det andre. Litt gåing ble det i Helgebakken og Bjørnkneika, men stort sett gikk løpingen jevnt og fint på rundt 5:45 min/km i snitt de to første rundene.

Pål og jeg løp sammen hele veien, og stoppet kort for mat og drikke ved hver runding. Ganske impulsivt og ustrukturert hadde vi bare slengt med oss litt av hvert av næring; sjokolader, bananer, solbærtoddy, fruktmos, salte kjeks og vann. Jeg glemte å ta på både sportstape og vaselin, og paracetduo ble også dessverre liggende igjen hjemme. Skulle jo bare løpe 50, ikke noe stress. Haha. Jeg burde nok hatt et drikkebelte, slik at jeg ikke måtte løpe en mil for hver drikkepause. Etterpå ser jeg også at jeg drakk altfor lite, under en liter totalt. Ikke rart hodepinen kom snikende. Men en kan da ikke være så himla nøye på alt her i livet heller, da. Ordner seg alltid!

Foto: Bjørn Hytjanstorp, Kondis

På tredje runde begynte det å bli tungt. Ingen av oss hadde løpt over tre mil siden Bislett, og det fikk vi vel straffen for nå. Vi byttet på å dra, men jeg ble nesten dumpet og fraløpt etter at jeg måtte ut i buskene en tur (min første tissepause i et løp noensinne! Ironisk nok i det løpet der jeg drakk minst...). Hodet begynte å jobbe. Men samtidig som det begynte å gjøre seriøst vondt i lyske og bekken, kjente jeg innbittheten vokse. Det her måtte bare gå. Skulle jeg liksom gi meg etter 3 runder, godt over halvveis? Så skuffet jeg ville bli. Å være så nær årets 7. fullførte ultraløp. Å komme så tett opp til årstotal på 3400 km. Så moody, grumpy og elendig selskap jeg ville bli på selveste nyttårsaften. Jeg kunne ikke la det skje.

Ut på fjerde runde var det nesten umulig å få beina i gang etter den korte stoppen. Fullstendig stivnet og invalid. Men med litt stønning og banning beveget jeg meg igjen framover. Forestill deg at en traktor kjører over kroppen din, og du deretter må bevege deg framover fortest mulig. Med knust bekken og kniver grafsende rundt inni lysken. Sånn føltes det. Som å være tilbake i 3. trimester i graviditeten der jeg knapt kunne reise meg fra senga, langt ifra gå. Pål kom med motiverende ord og oppmuntringer, men det var helt mørkt. Jeg klarte ikke en gang svare i enstavelsesord. Det kom bare hulk, og med hulkingen kom tårer, og med alt dette kom også hyperventilering. Ubehagelig, sånn ukontrollert hyperventilering. Anbefales ikke. Men ultraløpere klager da ikke over smerter, de endrer fokus, holder ut, mestrer! Så endelig var denne dødens runde over, med subbing helt ned mot 7:30-fart, nesten så det ikke gikk fremover.

DNF? Ikke pokker! Jeg hadde bestemt meg for å sende Pål av gårde, plugge musikk i ørene og GÅ siste runde. Det fikk ta den tiden det tok, men fullføre skulle jeg. Da kom Yvonne trippende forbi, samme lette steget som alltid, samme smilende og optimistiske ansiktsuttrykk som alltid. Jeg sugde til meg litt av den positive energien fra henne. Musikken kom på, og Pål begynte å dra ifra. Det føltes fint at jeg skulle kjempe min kamp i akkurat det tempoet jeg ville nå. Helt til det plutselig kom noe over meg, og jeg fikk i gang en jevn rytme igjen, helt ut av det blå! Sakte hentet jeg inn både Pål og Yvonne, som prøvde å holde ryggen til Helge, etter at han ropte ut et "Game on!" og stakk. Tross alt kommer man fortere til mål om man løper enn om man går. Jeg beit meg fast, skreik inni meg når det hogg til, slapp ut hulk og tårer med jevne mellomrom, skammet meg litt over det, men kjente samtidig stoltheten vokse.

Pain is temporary, glory is forever. Helge dro fra. Yvonne dro fra. Begge for sterke for meg i dag. Men Pål og jeg løp nok en gang sammen i mål, en gjentakelse av Oslofjorden Rundt. Så sluttkjørt på hver vår måte, den halte og den blinde. Samtidig så glad og imponert på hverandres vegne, med samme antall ultraløp i bagasjen fra 2015. Ingen klappet, og ingen la merke til oss da vi kom i mål, men da er det fint man er to som kan gi hverandre kudos! For en kamp, som vi nok en gang vant!

Hello 2016. Nytt år, ny start - og det er nå man skal sette full gass og ta det nye året med løpestorm! Jeg tar derimot to skritt tilbake og setter håndbrekket på. Det nærmer seg muligens noe bedring nå, etter snart et par måneder med denne uutholdelige tålmodighetsprøven av et treningsprogram for å styrke utmattede sener i lysken, men det er selvsagt ingen quick fix når jeg driver og smyger inn et par, tre ultraløp i opptreningen. Hvem vet vel hva dette året vil bringe? Mindre løping og mer av mye annet? Det er jo så mye annet! Lek og le. Finn rom til å gjøre det du liker best når mulighetene byr seg. Grip dagen og øyeblikket, og bare gjør det. Godt nytt år!