Møllevrede.

Bare sånn passe motivert gikk jeg på mølla i dag, etter stress og kav hjem fra jobb, henting i barnehage og minsta trygt plassert på miniSATS. Lavt blodsukker kjapt korrigert med en banan, og så var vi i gang. Planen var rolig start og jevnt progressivt sånn omtrent en mil, gjerne lenger.

Godfølelsen kom momentant. Beina fløy rolig og lett mens musikken fylte opp øregangene og stengte alt annet ute. Etter ti minutters oppvarming på 5:30-6:00 tempo, økte jeg for hvert annet minutt. På sub 5:00 tempo kjente jeg at jeg kom over i sone 4, med puls over 160-162, der jeg begynner å puste anstrengt og må jobbe, og samtidig kjenner de gode følelsene som følger med det. Den gode flyten! Jeg var klar for en skikkelig effektiv halvtime til, etter å ha tilbakelagt de første 5 kilometerne.

Da kommer barnepasseren til syne i døråpningen, sakte inn i rommet mens blikket hennes leter. Brått kommer jeg på at jeg for første gang på flere måneder har glemt ta med bleie. Jeg prøver å bøye meg litt krokrygget, løpende, halvveis skjult bak sidemannen. Håper i mitt stille sinn at hun ikke vil se meg, at hun ser etter en helt annen svettende mor eller far. Jeg vil ikke møte blikket, men klarer ikke la være å se i hennes retning, og med skrekk kommer hun direkte mot meg, forsiktig smilende, og jeg hører henne si de høyt fryktede ordene: "A har bæsja".

Selvfølgelig, etter flere måneder, der jeg hver eneste gang har husket å ta med den forbanna bleia uten at vi har fått bruk for den, så trengte hun den akkurat i dag. Verden raser sammen! Sinne, vrede, og jeg skrur opp mølla til 16 km/t for et siste minutts spurt, før jeg slukøret tusler sprutrød ned til lekerommet, henter en smilende liten prinsesse, og vreden er som blåst bort. Jaja, jeg rakk drøye 5 kilometer på den knappe halvtimen. Pulskurven ble slik:

Som vanlig hopper pulsen til værs i løpet av de første minuttene, for så å gå ned i en bølgedal, og deretter krabbe sakter oppover. I dag til maks på 173, som er høyt til å være meg. Hvor den kunne endt hvis alt hadde gått etter planen får jeg ikke vite, men det ga i det minste blod på tann og skal snarlig gjentas - med medbrakt bleie! Eller aller helst en bleieavvent treåring.

Så trøsten da jeg kom hjem, etter å ha ruslet i blåst og yr et par kilometer for å hente den største jenta, lagt dem begge og slengt meg selv nydusjet og egentlig i overraskende godt humør ned i sofaen - ja, det var en nydelig slik en:

Er det lov å si at juleøl er noe av det beste med jula?

For øvrig fikk jeg også en herlig "langtur" på søndag. 12,5 kilometer i soloppgang og perfekt høstvær. Planen er å øke de lengre turene for hver uke framover til jeg kommer tilbake til normaltilstand der det ikke er vondt å løpe 15-20 kilometersturer. For det kjentes godt etter bare 12, men det er kanskje ikke så rart.