Et avstandsforhold.

Egentlig tenkte jeg overskriften skulle være "Forfall og resignasjon", men det får da være måte på hvor langt ned jeg skal grave meg selv, så jeg fant ut at jeg heller ville skrive en liten kjærlighetshistorie.

For det minner nesten litt om det. To lange uker har det gått. Treningen er en stor del av meg, det betyr mye for meg, og det gjør meg til den jeg er også for de rundt meg. Å plutselig måtte være langt borte fra noe kjært, uten mulighet til å gjøre noe med det, det er jo så absolutt ikke moro! Man forsøker å styre energi og tanker over på andre ting, slik at tiden skal gå fortest mulig, lettest mulig. Samtidig er man redd for at gnisten i mellomtiden skal svinne hen, bli borte. Kjærligheten trenger næring og vedlikehold. Tenk om jeg ikke får lyst til å løpe når jeg endelig igjen er i stand til det? Tenk om det aldri vil bli som før, at dette er en spiker i kista? Jeg er litt bekymret for akkurat det, og selv om denne kjærligheten kanskje ikke akkurat er betingelsesløs, og neppe utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt, så håper jeg den overlever disse ukene med avstand. Jeg håper den tålmodig aksepterer en forsiktig oppstart, om enn på et sterkt redusert nivå. Anbefalingen er 6 ukers totalforbud, men med litt forhandlinger fikk jeg legen til å godta at jeg begynte så smått etter 3-4. Det begynner å nærme seg.

Kroppens endring når aktivitetsnivået brått har stoppet opp er fascinerende i seg selv. Det fornuftige er jo å frykte og avsky det forfallet som naturlig nok følger med, men jeg for min del synes det virkelig er underholdende og interessant å kjenne hvordan buksene blir trangere rundt livet og løsere rundt rumpe og lår. Mitt fysiske og psykiske forhold til mat ble også snudd på hodet over dagen. Ulvehunger er borte, sammen med behovet for hyppig og sunn næring. I stedet er Det Store Søtsuget kommet for fullt! Jeg kjenner at jeg også blir likegyldig til hva jeg putter i meg, og bytter ut de sunne måltidene med hvetebakst og godis. For ikke å snakke om hvordan hele fordøyelsessystemet endrer seg (uten å gå nærmere inn på det).

Så hvorfor synes jeg dette egentlig er ganske positivt? Selvfølgelig fordi det viser at det er en grunn til at jeg trener, at det virkelig kommer noe godt ut av det! Motivasjonen til å starte opp igjen får maks input ved å se dette kroppslige forfall! Huset har heller ikke blitt renere, maten ikke bedre og humøret holder seg strengt tatt på et relativt likegyldig nivå. Jeg finner knapt noe som helst positivt med å ikke trene (annet enn at jeg får lest disse bøkene da). Jeg gleder meg til min første lille løpetur igjen, men kjenner at lengselen har gått litt i dvale. Jeg håper bare ikke det er et tegn på at noe holder på å dø ut.

I dag satte jeg meg på sykkelen for første gang på to uker, og det tok ikke mer enn fem minutter før en sliten liten prinsesse dinglet med hodet.

Jeg har akkurat lest ferdig Haruki Murakamis "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Akkurat sånn passe ålreit bok, som ikke ga de store aha-opplevelsene, verken språklig (burde trolig lest den på engelsk) eller innholdsmessig. Allikevel greit å ha lest den, og siden den tross alt handlet om løping, var den kjapt unnagjort. 

Neste i rekken blir vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2010. Jeg likte forfatterens debutroman, "Stalins kyr", og siden kritikken var enda mer positiv denne gang, er forventningene store.

Og snart kommer snøen!