Det kan vel være både positivt og negativt å være utålmodig, men akkurat når det gjelder løpestatusen min er det forferdelig frustrerende. Jeg misliker sterkt å vente, særlig når det er på noe godt. Jeg vil jo bare løpe! Dessverre blir det til at jeg ikke venter lenge nok, og hopper dermed to skritt tilbake igjen. Hvem vil vel hvile?
Februar er en kort måned, og med flere hviledager enn normalt ble det totalt kun 20 timers svetting (slalåm og rusleturer ikke inkludert):
Løping: 67 km (sørgelig tall... tilsvarende tre langturer - på en hel måned!)
Ski: 65 km
Spinning: 3 timer
Styrketrening: 3 timer
Pilates: 1 time
Det skal nå sies, de få løpeturene det ble var ren lykkerus og balsam for sjelen. Nytt selskap hadde jeg også hjem fra jobb en dag, og det er jammen fint å tenke på at jeg ikke alltid trenger å løpe alene den litt traurige og trafikkerte veien til og fra jobb. Løpeselskap er virkelig å anbefale, for både å ha en avtale man ikke bryter uten god grunn, for å legge bak seg kilometerne helt uten at man merker det, og for ikke minst å gjøre transportturene betraktelig lystigere. Takk for hyggelig følge,Torgeir, det må snart gjentas!
Nå smelter også snøen, og skisesongen er vel allerede forbi. Jeg kunne gjerne hatt enda litt mer av mørket og kulda, men takker heller ikke nei til fuglekvitter og bar asfalt. Snart kan vi ta syklene fram! I fjor hadde jeg min første tur til jobb i slutten av april. Noe sier meg at årets første tur ligger like rundt hjørnet. Sykkelen er i hvert fall tatt fram og testet så smått allerede.
Tidlig i dag morges sto jeg klar i løpeklærne da ei febersyk jente sjanglet ut av rommet sitt. Min tur å være hjemme med sykt barn, men jeg dyttet forsiktig jenta oppi senga til pappaen, heiv meg ut døra, og rakk 7 kilometer på 36 minutter mens mann og barn fikk kledd seg og spist frokost. Inn døra og svett kyss til hei og farvel, og så endelig en forsinket og svært nødvendig, full husvask mens minsta lå slapp i sofaen som tilskuer. Noe nyttig må man jo også få gjort slike dager.
Et lite minne fra nøyaktig samme tid i fjor. Litt mer snø og ganske mye kaldere, Anna brøyter vei!
7 kommentarer:
Sånn er jeg også... MÅ alltid løpe for å rekke den første bussen, det er jo krise å vente noen minutter på neste (selv om jeg jo hadde sluppet å vente hvis jeg bare gikk saktere) - akk, snart kommer bedre tider! Hold ut! :)
Tålmodighet er en dyd og det er bare å lære seg dette begrepet FØRST SOM SIST! :-) Snakker av erfaring....!!! Nuvel, jeg klappet i hendene over "dyttet jenta i seng sammen med pappa og fikk tilbakelagt 7km"; slike stunder er gull verd! Når man har en plan og når man sårt trenger denne lufteturen da er det såååå deilig å få det til selv om det kanskje ikke ble like langt og lenge som planlagt. God bedring til minsta og hang in there Marit!!! Du kommer sterkt tilbake, det er jeg ikke ett sekund i tvil om ;-)
Hei! Fin side du har :) Tålmodighet kunne jeg gjerne hatt litt av selv! Ha en fin dag :)
Jeg er også hjemme med syk barn i dag, etter natta full av sengetøybytte og tørking av oppkast! Nå venter jeg bare på mannen for å kunne ta en liten tur ute! Jeg klarer nok ikke 7km på 36 min! helt imponerende. Det du gjør er virkelig bra for deg, du blir bare raskere og sprekere!
Ha ha! For meg er dette masse trening! Men man sammenligner seg jo med seg selv...
Det er utrolig hva man kan utrette om man bare benytter mulighetene! (c: Kjenner godt igjen tvangstankene om å være ute tidsnok. Hater å være forsinket og "miste tid". Håper å bli litt mer "laidback" etterhvert, hehe.
Er ikke det der et sånt småbarnssydrom? Man har så begrenset med tid at alle monner drar.
men når det gjelder kroppen, må du bare ta tida til hjelp og bli helt bra, vi skal jo tross alt forsere et helt maraton etterhvert!
Legg inn en kommentar