Fra Oslofjord til Oslos tak!

De lengste turene byr alltid på opplevelser man kan leve lenge på. Om det er følelsen av å utfordre seg selv fysisk og mentalt, planleggingen før og evalueringene etter, eller alt man ser, lukter og hører mens man er underveis. Det er en stor forundringspakke med mange ingredienser!

Det er vel nettopp dette som er litt av grunnen til at jeg kjenner en sugende spenning i å prøve å strekke turene litt lenger, gjerne i ukjente områder og hver gang en ny rute. Det finnes så utrolig mange muligheter bare i lille Oslo! For er det noe byen har blitt, er det mindre og mindre, ettersom jeg orker å løpe lenger og lenger. Avstandene er ikke lenger så store, og man blir etter hvert svært så godt kjent i de ulike delene av byen.

Jeg har savnet by og asfalt litt etter alle turene i skogen, men vil fortsatt være forsiktig med å løpe noe mer enn en mil på et så hardt underlag. Samtidig er det vanskelig å løpe veldig langt i marka, så kupert som det er, for det suger energi av bein og kropp slik at tempoet blir lavt og turene kortere enn man kanskje ønsker.

Da er det bare å snekre sammen en kombinasjon, så får man det beste av begge deler! Uten verken barnehagehenting eller andre tidsfrister kunne jeg starte fra jobb med sekk på ryggen og musikk på ørene, svært rolig gjennom bykjernen av røde lys, folkemengder og trafikkork oppover retning Groruddalen.

Veitvet, som har byens rareste rekkehus, bygd som stabler med to hus i høyden
(bilde lånt av www.oppdaggroruddalen.no).

Jeg havnet som forventet litt på villspor, så etter litt forvirring på Økern, klarte jeg å løpe til Linderud i stedet for Lindeberg, men jeg kom meg over E6, rotet litt rundt i noen høyblokkområder der, før jeg etter litt leting fant en innfallsport til marka.

Et etterlengtet og gledelig gjensyn med et blåmerket tre! Farvel til eksos, støy, bilkøer og mennesker, og hallo til fullstendig stillhet, ensomhet og ren luft. For en vidunderlig overgang! Av med hodetelefoner og fram med konsentrasjonen over smale skogsstier. Selv om beina begynte å bli slitne, kunne jeg ikke motstå fristelsen å klatre opp til Haukåsen for første gang. Bratte fjellsider det ikke var mulig å løpe opp, men verdt alt slitet når man kommer til topps. Endomondo sa 400 moh., men ifølge mer pålitelige kilder er det visst "bare" 357 moh.

Noe mer idyllisk enn å danse over høydekammene i Østmarka skal man lete lenge etter. Små, blanke putter åpner opp landskapet i tetteste skogen og innbyr til bading og camping, og jeg hadde vel mest lyst til å krype ned i en sovepose og bli der over natten. Det håper jeg det blir mulighet til utover sommeren!

Radarstasjonen på Haukåsen (bilde lånt av markadatabasen)

Begge leggene hadde krampetendenser etter all stigningen, men heretter gikk det heldigvis mest nedover, langs Nøklevann og ut ved Skullerudstua. Det var bare å ta det roligere enn roligst og se hvor lenge det holdt, for bekkenet knaste og lysken skreik, selv om pulsen var bortimot hvilepuls.

Det er virkelig forskjell på smerte. Verkende muskler, sliten rygg og såre såler handler mest om smerteterskel, mens stikkende bekken og ankler er litt for risikabelt å utfordre for lenge. Siste kilometeren til nærmeste busstopp handlet bare om å krøkke seg fram, kvalm og svimmel, men 23 kilometer lykkeligere.



Jeg skjønner allikevel ikke hvordan jeg skal kunne øke distansene, når jeg flere ganger har løpt 20-og-noe, men har brukt alle krefter og det som er hver eneste gang. Hvordan jeg skal kunne klare 30+ og til og med maratondistanse kan jeg ikke forstå. Det handler vel om riktig kontinuitet; ikke la det gå for lang tid mellom de lengste turene, men samtidig ikke ha dem for tett, slik at beina får restituert seg skikkelig i mellomtiden. Gode råd tas imot med takk!