Attack Oslomarka!

Kjære Østmarka, stol på meg. Jeg har ikke dumpet deg. Nå har jeg entret både Nordmarka og Lillomarka, og også svippet innom Sørmarka. Men fortvil ikke, fine Øst, du er fortsatt mitt hjerte nærmest og der jeg trives best. Der er stiene smale og folketomme i det øyeblikket man entrer skogen. Det er kort (men bratt) til topps, hvor det også er aller vakrest.

For all del, det finnes vel ikke noen del av Oslomarka som ikke er vakker? Vi fikk oss en jobbejogg igjen, med toget til Nittedal for å ta den behagelige høydekurvturen ned til Maridalsvannet igjen. Denne gang løp vi oss vill inne i skauen etter at jeg hardnakket brukte vetoretten og ledet oss rett på villspor. Jeg for min del syntes det var et fint avbrekk med litt kupert stiløping, men det var ikke så populært hos mine to mannlige venner. Gleden deres var derimot stor da vi kom ut til skogsbilvei igjen, den ene litt mer sliten enn ønsket og den andre underholdende ekstatisk:

Den slitne hadde aldri løpt lenger enn 11 km og perset med 15 før han hoppet av ved Kjelsås. Den andre dro meg med i ukjent område gjennom Lillomarka til Grorud. Det var uventet at en del av veien innover Solemskogen faktisk var på asfalt, men det er vel sånn det er på den siden av byen? Beina ble tunge da vi hadde tilbakelagt et par mil, særlig fordi vi hadde brukt eksepsjonelt lang tid på de første 15. Kupert ble det også, og det ble jeg som hang slepende og vraltende bakerst med den velkjente smertefølelsen av knust symfyse (ouch!). Men opp tunge kneiker husket jeg på noe Anna nevnte en gang, at når man knapt orker å løfte vonde føtter, så fokuser på kroppsdeler som ikke er slitne. Jeg kjente til min store forundring hvor enormt mye energi og krefter jeg hadde i armene, og dermed ble armene de nye beina som bar meg videre. Merksnodig følelse!

Vi var enige i at total tid i bevegelse var det som telte mest, for det var da gått 2:45 timer siden start. Sakte, og ikke revolusjonerende langt (25 km), men definitivt lenge!

Flere idylliske vann ble passert, her Steinbruvannet:

Ulempen med å ende på Grorud var en time på melkerutebuss med vond, vond kropp. Heldigvis hadde jeg tanket opp med sjokoladmelk, banan og ostebriks som jeg nøt hver eneste bit av på kollektivreisen.

Siste del av turen:


Man må også tåle å bli litt våt om dagen, så ustabilt som været er med kraftige, brå regnskurer ingenstedsfra. Etter noe så sjelden som en sykkelpunktering, måtte jeg feire nymontert slange (det var en bragd, nemlig!) med en 2,5 mils ettermiddagstur. Halvveis åpnet alle himmelens sluser seg, og ikke en prikk på kroppen var tørr da jeg kom hjem. Regn kan være moro det, bortsett fra at jeg var sikker på at mobilen hadde takket for seg. HTC'en overlevde heldigvis!