Feriesubbing i nye omgivelser.

Det ble litt klabb og babb med årets første to ferieuker. Planene om å løpe lenger enn langt, bli raskere og sterkere og mere til gikk jo strengt tatt rett i vasken da jeg ble syk. Men hvis alt gikk som planlagt her i livet ville det vel blitt litt kjedelig og forutsigbart, eller hva?

Så selv om jeg har startet fra bunn igjen med en kondis dårligere enn noensinne, så er jeg fortsatt veldig glad for at jeg i det hele tatt kan løpe (eller subbe, som man kan kalle det jeg driver med nå). Særlig smart er det ikke å begi seg ut på turer mens man fortsatt er syk, for desto lenger tid tar det da å bli frisk, og noe utbytte av løpeturen kan man ikke si at det blir.

Det var allikevel tvingende nødvendig for min mentale helse å tilbakelegge noen kilometer. Så jeg har da fått subbet litt rundt i Danmark og på det blide Sørlandet, med puls på maks og tempo på bånn. Jeg har til og med fått et par turer med mannen, selv om det fortsatt er en smule irriterende at han uanstrengt sleper meg etter seg som en pesende hund.

Statusrapport:  Har han begynt å like å løpe? Nei. Men jeg spiller tennis med ham, så da får han løpe med meg. Vinn-vinn.

Den lengste turen kan ikke betegnes som lang, men jeg tør ikke utfordre den murrende hofta.


Men først og fremst skal livet nytes. De små øyeblikkene. Om det så må tykke ullskjerf til.