Nede for telling.

Hva er vel mer irriterende enn å bli syk i det øyeblikket den etterlengtede ferien endelig starter?

Man kan ikke vike fra de ferieplaner man har lagt med familien. De er hellige. Det er bare å bite tenna sammen. Derimot går alle treningsplaner i vasken. Noen tenker kanskje på ferie som den tiden da man kan droppe trening med god samvittighet. For meg betyr ferie treningsfrihet. Endelig kan jeg løpe langtur midt på lyse dagen! Gjerne på et helt annet sted, i et helt annet land. Uten å måtte rekke en tidsfrist, skvise det inn i tett program, stresse hodet med alt jeg burde, skulle, måtte ha gjort i stedet.  Hva er vel bedre enn det?

Tilfeldighetene gjorde at vi var en tur over grensa akkurat den dagen Strømstadmilen var, og minnene strømmet på fra i fjor. Hadde jeg vært frisk og skadefri, hadde jeg stilt opp impulsivt, men det var bare å ta til takke med å være tilskuer. Ikke så aller verst det heller, selv om det klødde i beina!

Vi klapper og heier dem opp den tøffeste kneika.

Sist uke kom heten for fullt, og i kombinasjon med å ha donert en halvliter blod, ble det et par spesielle løpeturer. Først en mils kveldstur samme dag som jeg besøkte Blodbanken, ikke fordi jeg tenkte det var smart, men fordi jeg allerede hadde glemt hva jeg hadde gjort tidligere på dagen. Det ble en særdeles tung og rar tur, hvor hver lille motbakke var stor og tøff som et fjell, og pusten gikk som den kraftigste blåsebelg. Da jeg ramlet inn døra hjemme var jeg svimmel, kvalm og forferdelig tørst. Først et par timer senere gikk logikken opp for meg. En grei erfaring å huske på til neste gang. Kroppen gir beskjed når den er i ubalanse!

Tre dager senere, på den aller varmeste dagen, startet Anna, Vidar og jeg innover skogen fra Ellingsrud, for min egen del med mål om minst 27-28 kilometer. Relativt flate grusveier innover Østmarka, og med minimalt med klær og godt med drikke føltes ikke varmen direkte plagsom. Jeg ble bare så forferdelig andpusten i hver minste lille bakke! Vi passerte Mariholtet og kom oss over de harde bakkene til Nøklevann. Etter 11 kilometer var vi ute av skogen ved Skullerud, og kroppen var unomalt sliten.

Tempoet var rolig, vi hadde holdt et snitt på rundt 6 km/t. Jeg kjente ikke mine egne bein igjen, ville vekke dem til live og be dem begynne å oppføre seg! Det begynte å verke, i venstre hofte spesielt. Etter usle 15 kilometer var jeg nær ved å gi opp. Hvor unormalt er ikke det?! Heldigvis hadde jeg kontinuerlig oppmuntrende og motiverende prat, musikk og latter med godt løpeselskap. Det er så gull verdt på de lengre turene! Da Anna kommanderte Cola-pause var jeg ikke det minste vond å be. Herregud, så godt det smakte. Resten av turen besto i å bite tennene sammen og tenke på mest mulig energibesparende løping, små skritt, jevn rytme, oppreist stilling og lite gynging. Total distanse: 21 kilometer.



Den hofta har først flere dager senere begynt å komme på plass igjen. Om det var IT-båndet eller noe annet som kollapset inni der, så var det merkelig sånn helt ut av det blå. Kanskje var det en kombinasjon av varmen, av at kroppen fortsatt var i ubalanse etter blodgivningen, og ikke minst at jeg var på vei til å bli syk.

Men ikke noe vits i å gråte over spilt melk. Er man potte tett og susete i alle kanaler, full av kroppsverk og feber, så er det bare å ta tiden til hjelp. Heldigvis er ferien fortsatt lang og mulighetene skal bli mange til å få seg gode langturer og harde kortøkter!