Dagen før Dagen!

Da var det tid for Sentrumsløpet igjen. Mitt fjerde. Burde man ikke bli litt mindre nervøs med tiden?

Fine, tekniske t-skjorter! Jeg krysser fingre for at barnepass går i boks når jeg selv skal løpe.

Når man jobber i samme bygning og er blant de første inn til startnummerutdeling, går det radig unna.

Vidar gleder seg (...?), etter et halvt års løpepause siden Berlin. 

Historikken er slik:

• Sentrumsløpet 2008: 58:05
• Sentrumsløpet 2010: 51:58
• Sentrumsløpet 2011: 47:58

Progresjonen er jo lett forklarlig. Løpet i 2008 var relativt uforberedt, med knapt en håndfull sporadiske joggeturer som grunnlag. Blir man utfordret av kolleger, så stiller man (i hvert fall noen av oss)! Først våren 2010 begynte jeg å løpe fast, ukentlig, året rundt, som resulterte i klar forbedring til 2011. I fjor utgikk det da det kræsjet med Larviksløpet. Siden har resultatene fra 10k-løp flatet ut og stabilisert seg på rundt 47-49 minutter.

Mange ytre faktorer spiller jo inn. Løypeprofil, klima, brutto-/nettotidsmåling, folkemengdelogistikk. Sentrumsløpet er godt kjent for sine flaskehalser. Jeg skal prøve å styre temperamentet mitt. Ikke banne til oldemor med gåstol som kreker seg sakte over veien rett foran meg. Ikke dytte litt for hardt i den birkenrevisoren som presser seg inn i innersvingen min rundt de krappe hjørnene i Frognerparken. Ikke kaste det halvfulle glasset med klissete, blå sportsdrikk på syklisten som kom ingensteds fra oppover Bygdøy Allé og glemte å se seg for. Jeg leser forrige rapport og har bestemt meg for å nyte også denne gang!


Det hadde vært moro å løpe litt fortere. Er det på tide at denne dama får seg ny bestetid?

I fjor løp jeg Oslo Maraton 10k på 47:07, mens min raskeste tid står fra Hytteplanmila høsten 2012 med 46:55. Det er små marginer her! Så få sekunder som skal til. Men så hjelper det ikke akkurat at jeg brått oppdaget at jeg har 4-5 flere kilo å drasse på. Ikke helt med i planen. Badevekten er herved brått og brutalt kastet i søpla.

Planen er som følger: plassere meg sånn omtrent midt i pulje 3 og henge meg på Siri fra start. Kommer syra oppover mot parken er det bare å gire ned litt. Nedover igjen får jeg gasse på, mobilisere krefter de litt seige, siste stigningene før no pain, no gain fra Rådhusplassen rundtforbi Kvadraturen og over ruglete brosteiner inn spurtstrekningen Karl Johans gate.

Urk. 10 kilometer er vondt, når det skal løpes fort. Men litt gøy også, hvis man har dagen. Og veldig godt etterpå. Fokuser på det. Rusen og endorfinene kommer i bøttevis i belønning. Den iskalde pilsen på Eilifs. Ikke vær en pingle, som Sirivil skriver det. Pain is weakness leaving the body!

Tvi tvi alle sammen! Jeg håper vi sees!