Sentrumsløpet 2013!

Sentrumsløpet blir mer pakka med folk for hvert år (8000 fullførte i år), men når man har lært seg triksene (hvor man går på do, varmer opp, plasserer seg ved start etc.) flyter hele greia veldig fint! Sola skinner, folk smiler og det hele er i grunnen veldig trivelig. Helt til startskuddet går.

Pokker så nervøs før start. Spent på hvordan bein og kropp vil respondere etter de første 500 meterne.  Somler med tida og har brått bare noen halvhjerta minutter med oppvarming før jeg hopper inn forrest i pulje 3, veldig glad for å se et kjent ansikt i Siri. Føler meg litt småfrekk som står helt foran, men når starten går kjennes det veldig lurt. Ingen foran meg sperrer vei, og jeg kan holde relativt stødig kurs mens folk fosser forbi.

Siri i sin iøynefallende tyll. Foto: Espen Hofoss (Aftenposten)

Siri mister jeg nesten med en gang, og jeg kan ikke se henne foran meg. Jeg innbiller meg derfor at hun ligger rett bak og dytter meg framover hele løpet. Til og med i oppløpet tenker jeg "Nå kommer hun sikkert flyende forbi, akkurat som på SkiLøpet, så hold farten oppe, gi gass!" Folk fortsatte å renne forbi under hele løpet, men det var heldigvis ikke demotiverende. Jeg har friskt i minne mange stressende løp med sikksakkløping som suger masse krefter, så i stedet for å bry meg om andre, kjempet jeg min egen kamp mot latskapet.

Pulsen fløy kjapt til himmels opp gjennom Slottsparken, og hvor kom alle disse motbakkene fra i årets løp? Jeg kjempet meg opp, opp, opp og minnet meg på at det alltid ville komme en nedoverbakker der jeg kunne hente meg inn. Litt bekymret for å ha brent av for mye krefter til Frognerparken, men siden hele feltet hadde et godt driv var det som jeg bare hang med i strømmen.

Jeg ser heldigvis aldri noe 5-tall (per km) på klokka, men vet at jeg ikke kan roe ned dersom jeg vil bli fornøyd med tida. Så langt mellom hver kilometermarkering! Uendelige Bygdøy Allé! Knusktørr i munnen, og får bare inn en mikroskopisk slurk med vann på drikkestasjonen. Ved 5km-skiltet kjenner jeg et øyeblikks motløshet og erkjenner skuffet at jeg ikke klarer fortsette i dette tempoet. Jeg har så lyst å bare slappe av litt!

Men hei, disse tankene kjenner jeg, så jeg kjører kjapt en mental snuoperasjon. Nå kommer det snart en nedoverbakke! Ta en kilometer om gangen. Snart er det bare tre igjen, som er praktisk talt ingenting, og da er det bare å holde ut inn til mål. Heng deg på den dama der! Ikke tenk - løp! For livet! For æren!

Jeg måtte jo le, da oldemor med gåstol faktisk kom i sneglefart over veien, men denne gang geleidet av en politimann. Like etter den forhatte syklisten som ikke var rask nok og kjørte rett i en eitrende forbannet løper ved siden av meg. Heldigvis ingen slike kjepper i hjulene for min egen del, selv om man skal være årvåken når det er så tett med løpere.

Åh, så glad over endelig å ha kommet meg opp Kirkeveien og inn på Karl Johan for de siste fem hundre meterne. Jeg klarer ikke øke tempoet. Er så sliten at jeg ikke en gang orker løfte blikket for å se etter prinsessene mine eller andre kjentsfolk. Heldigvis går det nedover igjen, men målseilet er enda lenger unna enn jeg håpet.

Et siste lite konkurranseinstinkt våkner da jeg brått får opp en 50 meters spurt for å sikre meg seieren over de to damene like foran meg. Skal ikke kimse av de to plassene opp på resultatlista! Herregud, så sliten.

46:02. Argh, kun tre skarve sekunder fra 45-tallet. Hurra, klar pers med 53 sekunder!

Litt av moroa etterpå er å se på den enorme mengde løpere som kjemper seg mot mål.

Raskere og mer rutinerte for hver gang. Framtidas håpefulle!

En bukett kolleger, alle storfornøyd med egen innsats.

Legg til bildetekst