Edinburgh Marathon 2013

Edinburgh, for en vakker by! Jeg ble bergtatt det øyeblikket vi kjørte inn i den, omgitt av høye fjell og fantastisk arkitektur, så frodig og grønt, rent og oversiktlig. Det er umulig å unngå mye gåing og slitne føtter når man reiser til et nytt sted, hvor man ikke bare vil løpe maraton, men også se og oppleve. Allikevel, det beste var at det ikke fantes køer. Startnummerutdelingen var til å le av, siden vi var så godt som de eneste i hele lokalet. Sånt liker jeg!

Vi våknet av et voldsomt rabalder like utenfor vinduet; hoiing, synging og skramling. Et kort øyeblikk fylt av angst for å ha tatt feil av starttiden, til vi skjønte at halvmaraton startet åtte, og vi var så heldige å ha en drikkestasjon på utsiden. Ikke akkurat noe vi ble mindre stressa og nervøse av. Vi kom oss etter hvert avgårde, og oppvarmingen ble å klatre over Calton Hill for å komme til vårt startområde. Eneste kø observert denne dagen var dokøen, og med trusselen om disking dersom man tømte seg et annet sted, måtte alle menn også pent stille seg der. Tiden ble for knapp, men Stian ble heldigvis ikke disket...

Fem minutter til start.

Vi stilte oss langt fremme i vårt felt, som hadde målsetning rundt 3:45. Av den enkle grunn å unngå masse slitsom kø- og sikksakkløping. Det fungerte utmerket! Feltet fløt avgårde og stemningen var på topp. De første kilometerne gikk raskt, og vi lå på 5:10 i snitt. Jeg fryktet det var litt friskt, men samtidig gikk det behagelig slakt nedover de første 5k. Utrolig fin løypeprofil! Da vi kom ut til havet flatet det ut, og farten justerte seg automatisk på rundt 5:30 de neste tre mil, med innslag av et par gel-boosts som ga innslag av sprut i beina. 

Langs Holyrood park.

Været var perfekt, delvis skyet og sol, rundt 12-14 grader og lite vind, som jeg hadde fryktet. Vannstasjonene kom akkurat da man trengte dem, og det var utrolig praktisk med småflasker i stedet for kopper. Det var heller ikke noe knuffing eller kø, så vi tapte verken tid eller krefter. Etter hvert ble det også mer og mer folk langs løypa. For et engasjert og trivelig folkeslag! Høylydt heiing og oppmuntring, og hele veien ble det delt ut jelly beans og andre søtsaker. Da jeg oppdaget at jeg hadde mistet den siste gel'en, var det bare å strekke ut hånda for annet sukkerpåfyll. 

Planen var i forkant å ligge på 5:30-5:40, så med den friske starten lå jeg godt an til å komme inn under fire timer. Det er allikevel vanskelig å opprettholde en tilsynelatende rolig fart når man virkelig må begynne å kjempe. Jeg måtte jobbe fra 14-15k, mens den harde kampen startet ved 27-28k. Da sakket også Stian ørlite akterut, og vi skjønte at vi ville miste hverandre her. Jeg kunne ikke annet enn å krysse fingre for at han ville holde ut. Etter hvert plugget jeg også musikk i ørene og svevde på runner's high i et par kilometer.

Når man bikker tre mil, begynner tankene om mål å bli virkelige, og den siste og hardeste mentale jobben gjenstår. Mest av alt handler det om smertemestring og lysten på å komme i mål. Det slo meg at jeg hadde glemt hvor grusomt det ble ved 34-35k. Samtidig er ikke smertene ukjente lenger, og jeg vet at det bare er å holde ut, fordi hvert skritt er ett skritt nærmere mål. Med jevne mellomrom kjente jeg holdningen synke sammen, og ved å rette meg opp fikk jeg ny kraft i steget. Jeg fokuserte på rytme og jevn pust, og det ble god motivasjon å løpe forbi alle de som hadde begynt å gå.

Jeg justerte opp tempoet til 5:10-5:15 de siste 5k, tenkte at nå får jeg jaggu prøve å satse litt. Det er jo litt for dumt å løpe et helt maraton uten en puls som har nærmet seg terskel? Så utrolig bra stemning de siste tre kilometerne! I korte glimt glemte jeg også hvor vondt det var, fordi jeg fomlet frem iphonen for å knipse og filme den fantastiske folkemengden. Men enda Garmin sa at målet skulle vært der for lengst, så kom den ene svingen etter den andre uten noe målgang i sikte. Først nesten en kilometer på overtid var jeg endelig ferdig. Det var pokker på tide!

Nettotid 3:50:56. Fornøyd, ja!

Jeg husket med skrekk i Berlin, der man øyeblikkelig etter målgang ble stående fast i en kø, helt ødelagt og desperat etter noe å drikke og kunne legge seg ned. Her fikk man drikke, medalje og goodiebag umiddelbart, og kunne slenge seg ned på gressmatten like ved. Slenge og slenge, det var dagens største utfordring å brette sammen kroppen så jeg fikk lagt meg i fosterstilling. Smerte, for en smerte, pust inn, pust ut, og for hvert minutt blir det bittelitt mindre vondt. Det er så vondt at man ikke klarer å ligge stille, men samtidig er hver minste bevegelse ulidelig. Så urkomisk at vi gjør dette frivillig!

Jeg ventet og håpet, og hadde lyst, men ikke evne til å hoppe og sprette av glede da jeg så prinsen i hvitt komme i mål. Den minst motiverte og mest negative løperen i hele Edinburgh fullførte! Av den enkle grunn at selv om han ved 31-32k hadde bestemt seg for å bryte, ikke hadde annen mulighet for å komme seg i mål og bort derfra enn ved egen maskin. Løypa var genial sånn sett, siden man løp utover langs havet til et vendepunkt ved tre mil, og tilbake samme vei, uten mulighet for å få tak i en drosje eller hoppe på en buss. Han fullførte av den enkle grunn at det ikke fantes noe alternativ. Og i mål kom han! 

Det eneste negative ved arrangementet var en uendelig lang (2-3km) trasking til bussene man måtte ta for å bli fraktet tilbake til byen. Der kunne blitt skikkelig ille i regn og vind, men heldigvis skinte sola.

Jeg hadde håp om en enda bedre opplevelse enn Berlin, for selv om det var kult, så var det også mye som ikke var helt topp, både arrangementsmessig, løpsopplevelse og ikke minst komatøstilstanden etterpå. Dette ble en skikkelig opptur, og selv om det er en enorm påkjenning, så er det nepp siste gang jeg løper maraton. Det er det derimot for Stian, som ikke har planer om å løpe et eneste skritt igjen.

Detaljerte tall fra løpet ligger her. Edinburg vil jeg tilbake til. Men først skal jeg opp til Dalsnibba!