Nibbeløpet. 21 km, 1500 moh, og bakken som aldri tok slutt.

Mitt første motbakkeløp. Hvorfor ikke fra fjord til fjell i Geiranger? Slå på stortromma, først som sist! Det er jo bare viljen det står på, er det ikke? Ha null respekt for distansen og høyden. Med litt grunnlag klarer man det man virkelig vil. Ingenting er umulig. Menneskekroppen er som en strikk, som kan strekkes og tøyes, uten å ryke. Vi er skapt til å løpe. Og så videre. Joda, la oss kjøre 7 timer til andre siden av landet for å løpe opp en bakke, for deretter å kjøre hjem igjen! Helt normalt. En fantastisk idé. Så utrolig fint at Anna er like normal som meg!

Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Her i Oslo-området er den største høydeforskjellen på 500 meter, så det er vanskelig for oss osloberter å vite hva de resterende 1000 høydemeterne gjør med kroppen. For ikke å snakke om hva de gjør med hodet. Men jeg var veldig gira på et annerledes løp. Jeg elsker Vestlandet, fjordene, fjellene og det dramatiske landskapet. Det å bestige en topp, for et kick. Jeg så frem til et løp med mindre knuffing, plassmangel og mas om tider, persing og første mann fram. Oppover disse bakkene går det så sakte og er såpass godt med plass at det er unaturlig å ikke veksle en setning med dem man passerer eller blir passert av. Men hva jeg egentlig gikk til, hadde jeg ingen anelse om.

En kveldsjogg for å kjenne på alle vondtene.

Vi luftet beina med en liten halvtimes jogg i den tynne fjellufta da vi kom fram til fantastisk idylliske Djupvasshytta, 1030 moh. Hvinende av skrekkslagen fryd kjørte vi i sneglefart ned alle hårnålssvingene til Geiranger sentrum neste morgen, og begynte vel å ane hva vi hadde i vente. Været var helt perfekt, rundt 10 grader og strålende sol.

Finnes ikke nervøs.

Til start var vi over 280 deltakere, og allerede etter femti meter begynte stigningen. Hvordan disponerer man kreftene? Jeg ante ikke i hvilken hastighet jeg skulle legge meg, men prøvde å holde pulsen under 160, altså pratepuls. Det føles så lett og sakte i starten, men før man vet ordet av det så starter jobben. Ved tre kilometer brant det så intenst i magen at jeg ble bekymret, for de krampene ville jeg ikke holde ut med særlig lenge. Heldigvis vet jeg at smerter kommer og forsvinner under lengre løp, og da stigningen flatet noe ut slapp det litt taket, fram til neste bratte stigning igjen. Allerede ved 8-9 km måtte jeg med jevne mellomrom gå i lengre og lengre strekk. Det gikk faktisk ikke særlig saktere enn å jogge, og de fleste rundt meg gjorde det samme (en mager trøst). Jeg hadde heller ikke den sterke viljen til å holde joggingen i gang. På den ene skulderen min satt det en fyr som sa at dette var elendig, denne gåingen burde jeg holde meg for god til, i denne farta kommer jeg aldri opp før midnatt! Men på den andre skulderen satt en annen fyr som fikk meg til å se hvor langt jeg hadde kjempet meg opp, og hvordan avstanden til mål stadig minket, samtidig som jeg nøt utsikten og stadig kom i prat med hyggelige medløpere. Jeg storkoste meg!

Begynner å lute i ryggen etter knappe 3 km... Foto: Frank Maråk

Drikkestasjonene var det mange av, og de kom akkurat da man trengte dem. Her var det full service med powerade, cola og vann servert av hyggelige funksjonærer, og etter hvert var det også bananer, bixit og boller å forsyne seg av. Bakkene tok virkelig aldri slutt, og jeg ble stadig passert, mest av syklister, men også en og annen løper. Jeg forsøkte hver gang å henge meg på et stykke, og måtte stadig slippe. Allikevel var dette god hjelp, og da det kom noe så utrolig oppløftende som en slak nedoverbakke mot Djupvasshytta, ble også humøret enda bedre.

Lite visste jeg hva som nå skulle komme, annet enn i teorien: 5 km grusvei og nesten 500 høydemeter. Det var så bratt, og komplett umulig å jogge! Jeg prøvde, men ble hver gang stoppet av kraftige kramper i begge legger. Hjelpemeg, noe lignende har jeg aldri opplevd. Med litt prøving og feiling fant jeg en slags komisk teknikk der jeg klarte i korte strekk å jogge uten å aktivere leggmuskulaturen i den grad at krampene kom, og jeg hadde ei dame ved siden av som slet med det samme. Vi passerte hverandre annenhver gang, prøvde å motivere hverandre litt samtidig som vi konkurrerte vennskapelig. Det er vel de lengste fem kilometerne noensinne, men endelig kom jeg over den siste bakketoppen hvor man kunne se mål langt der oppe. Jeg lo så jeg nesten tisset på meg der jeg kreket meg så fort (og det var definitivt ikke fort) jeg kunne framover da jeg hørte Annas brøl ljome over hele Dalsnibba: "Kom igjen, Marit, siste bakke nå!" Jeg brukte armene som gigantiske hjulvisper for å få dratt kroppen i mål, og i vakker, elegant stil hoppet jeg lett og høyt som en gaselle over målstreken!

VI VANT HELE SKITEN!

Jeg tror ikke det kom ett fornuftig ord ut av den munnen.

Et fantastisk arrangement, absolutt ikke for pingler, men definitivt for de med pågangsmot og godt humør! Flaks for arrangørene at været på toppen var bra og utsikten vidunderlig, siden vi måtte vente over to timer på buss for å bli fraktet nedover. Men når alt annet fungerte så bra, er det et løp jeg kan anbefale på det varmeste. Når man i tillegg kan avslutte dagen med øl i sola på brygga og en tur i kajakk på fjorden, ble det så perfekt som det kunne få blitt. Bare synd at festen startet så sent som klokka 22, for da var vi allerede kaputt etter dagens strabaser og klar til å krype under dyna.

Spørsmålet nå er: what next?