Blytung, men utrolig trivelig St. Hansgalopp!

Når man først har barnefri og finner ut at det arrangeres løp samme kveld, så er det en selvfølge å delta! Etter å ha sittet 4,5 timer i bil for å levere jentene på helgebesøk, så hadde jeg maur i rompa og behov for å bevege meg, men også ekstra tunge og daue bein. Det var meldt lyn og torden og enorme nedbørsmengder, så jeg var passe spent på hvordan dette skulle gå.

St. Hansgaloppen er et tradisjonsrikt og litt annerledes løp, siden det foregår på kveldstid. Opprinnelig startet det enda senere enn klokken 21 som det er blitt skjøvet til i år. For å si det sånn, hadde det vært senere enn ni på kvelden, så hadde det ikke vært aktuelt. Det er jo tross alt nesten leggetid for en sliten småbarnsmor.

Jeg hadde ikke trengt å lure på om jeg ville se noen kjente ansikter, for her var de jo en hel haug av dem! Silja, Astrid, Adelheid, Espen og mange andre. Stemningen var på topp, og de fleste virket innstilt på å få en fin løpsopplevelse uten altfor mye blodslit. Det samme var jeg. Tanken på tid var fullstendig underlegen, og jeg hadde verken tenkt noe som helst i forkant på målsetning eller hvor jeg skulle legge meg i fart. Jeg gadd ikke varme opp, og sjekket Garmin innimellom bare for å se hva pulsen lå på.

Startskuddet ljomet, og en fin gjeng løpere travet av gårde i sommeryr. Feltet ble raskt spredt, og jeg havnet ved siden av ei jente som både løp og pustet i samme takt. Så gøy å oppdage nye, fine skogsveier jeg aldri har sett før! Jeg skal i hvert fall aldri løpe asfaltveien på vestsiden av Maridalsvannet igjen. Men det var virkelig vakkert rundt vannet i dag. Trolsk og lummert før stormen, som egentlig var ferdig før vi startet. Rart og litt kjipt å løpe uten musikk, men jeg har vel godt av det i blant også.

Pulsen fløy til værs og beina stivnet. Jenta dro i fra, og jeg begynte å slite allerede etter tre kilometer. Bakkene tok knekken på meg, og jeg tror Nibbeløpet må ha traumatisert mitt forhold til motbakker. Så var jeg allikevel plutselig på siden av henne igjen, og kjente også at jeg fikk nye krefter av nedoverbakkene. Sånn svingte følelsene i bein og kondis hele veien. Helt på bånn med pust og pes som en blåsebelg og stinne, blytunge bein, til plutselig å ha hentet seg inn igjen med ny giv og optimisme. Det tar jo på å holde på sånn, og 14,5 kilometer er langt i så kupert terreng. Da skiltet med 6-tallet dukket opp, tenkte jeg at det ville da ikke bli noen sak, mens da det var 4 igjen, var jeg godt nede i kjelleren. Regnet begynte også å fosse ned. Vi var en liten gruppe, hvor jeg ble forbiløpt i alle motbakkene, mens jeg løp forbi nedover og bortover. Jeg prøvde det jeg kunne å bruke alle triks i boka for å få meg mest mulig økonomisk opp disse fæle bakkene, men det var så altfor mange av dem. Allikevel dro jeg fra denne jenta da.

Den store nedturen kom da vi endelig fikk litt rask asfalt under føttene, og jeg ser til min store skrekk at vi skal svinge opp en bratt sti ved Mariakirkens ruiner. To kilometer igjen, og jeg stønnet av selvmedlidenhet, satte farten ned til et minimum og var fryktelig kvalm. En kilometer igjen tenkte jeg at dette ikke ville gå. Jeg orket ikke! Det var like før jeg stoppet, og jeg lyttet etter alle de som ville komme bakfra og passere meg disse siste usle minuttene. Aldri mer, aldri mer! Dette er ikke moro i det hele tatt! Jeg vil hjem!

Og så kom jeg da rundt en sving, og er brått gått fra å være verdens ulykkeligste til verdens gladeste der jeg spurter de siste 50 meterne for å holde en dame unna med et nødskrik. En medalje rundt halsen, blide mennesker, et par kopper med saft, og brått er all smerte fortrengt. Dette var jo kjempegøy!

En stykk druknet katt.

Etterpå var det bare å forsyne seg av vafler og kaffe innendørs, dele opplevelsene med mange fine mennesker, få på seg tørre klær og sette seg i bilen hjemover. Et supert arrangement med herlig atmosfære!