Årungen Rundt 2013

Endelig var det på tide å få startnummer på brystet igjen! Siden St. Hansgaloppen har det blitt mye koseløping, ferieløping, sosial løping og mye komfortsone. Det er som vi alle vet lurt å presse seg litt ekstra innimellom også, for å få noe fremgang og dermed vedlikeholde løpeglede og -motivasjon. Da må det konkurranse til!

Jeg har sakte, men sikkert økt mengde til drøyt 20 mil i måneden, og samtidig tenkt at fart er noe jeg får jobbe mer med når mengde er etablert i beina. Akkurat nå er jeg bare så utrolig takknemlig for å få løpe så mye uten problemer. Tusen takk, beina! Føler meg både heldig og privilegert. Å løpe er jo det beste jeg vet, og for bare et par år siden trodde jeg aldri det ville komme en tid der jeg kunne løpe flere dager på rad.

Forrige helg ble Årungen Rundt i Ås arrangert. Da jeg oppdaget at de hadde barnepass, var det bare å melde seg på. Jeg er ofte alene med barna og må utnytte alle slike muligheter. Noe må man jo også finne på i helgene, og dette her gjør både mor og døtre happy! Årungen Rundt er eldgammel lokal tradisjon, og arrangørene hadde peil på hva de dreiv med. God stemning og full kontroll. Sola skinte, vaffellukta hang tungt over området, ikke altfor folksomt, så til og med jeg var verken stressa eller nervøs.

Jentene løp barneløp, ikke helt suksess. De løp den lengste distansen, som ikke var spesielt lang (600 meter), men her var nivået høyt. Lett småkranglende og med tårer i øynene kom de i mål langt bak de siste, med et fall inkludert. Jaja, medalje og vafler kurerer det meste, og jeg lærte også hva som skal gjøres annerledes neste gang... De ble deretter plassert hos noen hyggelige damer som hadde mange morsomme aktiviteter klare for dem mens jeg kunne ta "fri" og løpe den lengste distansen.

Også i Ås møter man kjente. Her var flere av de trivelige SkiLøperne, og gleden var stor da Anna kom susende i siste liten. Vi peisa avgårde, passe ydmyke over hva ryktene sa var en tøff og kupert løype. Jeg fryktet Nøklevann Rundt-tilstander og ble derfor positivt overrasket. Det gjorde også at jeg holdt litt igjen og disponerte riktig. Løypa var fin rundt vannet, 50/50 asfalt/grus, og jeg fløyt kontrollert på flata. Som vanlig tung og treig oppover, men rullende rask nedover. Jeg holdt blikket i Annas rygg, som er blitt en fast rutine i alle løp. Klarer bare aldri ta den igjen, den ryggen! Anna går aldri på en smell. Ingen jeg kjenner er seigere og jevnere enn henne. De to siste kilometerne var jevn, tung stigning og helt pyton. Føltes som jeg sto bom stille enda lungene skreik etter luft! Måtte bare ta meg sammen, prøve å kverke den pingla i meg og suge ut mer krefter, for jeg vet jo de er der. Så fikk jeg da heldigvis tatt igjen et par damer i innspurten. Alltid stas, det!

Tiden ble 50:36 på de drøye 10,5 kilometerne.

Mye opp og ned, og en pulsmåler på bærtur.

Årungen Rundt var et herlig, passe lite og hyggelig løp! De får kun ett minuspoeng, fordi det ikke var medalje på den lengste distansen. Det er en av mine barnslige gleder ved å delta. Hvem gidder vel printe ut diplomet og henge på stueveggen? Men hit kommer vi gjerne tilbake neste år!