SkiLøpet 2013 - min første løpstrippel.

I fjor var første gang SkiLøpet ble arrangert, og det er ganske imponerende hvor stort og komplett det har klart å bli. Disse folka vet hvordan man fikser løp, så man kan ikke annet enn å gi dem stor applaus for å legge sjelen sin i alt arbeidet det innebærer og si tusen takk for den fantastiske dagen! Det krydde av kjente. Var det noen som IKKE var i Ski denne dagen?

Siden det meste gikk knirkefritt i fjor, var det bare små endringer i år. Flaskehalsen i starten var nå rettet opp i ved et litt annet startsted, og det ble denne gang målt både brutto- og nettotid. Løpet var utvidet med flere distanser, og dermed åpnet det for enda bredere deltakelse. Jeg fikk deltatt i både MiniSkiløpet på 500 meter med 4-åringen, MiniSkiLøpet 2K (som nok var nærmere 1 enn 2 kilometer) med 7-åringen, og min egen 10K. Det kaller jeg full pott!

Denne gang var jentene i storslag fra start til slutt. Strålende vær, god stemning, fin medalje og masse folk langs løypa gjør det ekstra stas for barna å delta.

Konsentrert i innspurten!

Bra løpestil det her. Jeg har litt å lære av min egen datter.

10K-løypa var omtrent som i fjor, så det var fint å vite noenlunde hva som kom. Når starten er slak oppoverbakke fyker pulsen min til topps og går aldri ned igjen. Det ble derfor jobbing fra første stund, men det var jeg også innstilt på i dag. Jeg skulle helst litt lenger ned i kjelleren enn i Årungen Rundt.

Starten er gått!

Etter bare 3 kilometer kjente jeg at dette hadde gått i tøffeste laget: 4:33, 4:23, 4:27. Samtidig var det spennende å prøve å holde trøkket oppe og se om det holdt. Feltet holdt fin fart, pent på rekke og rad gjennom skogen, men når man løper i kø går det naturlig nok litt saktere. Som i fjor føltes det veldig godt å dermed hente seg litt inn igjen. Så kom også de lange, seige stigningene over endeløse jorder, og humøret dalte. 4:40, 5:03, 5:01. Folk tasset lett forbi meg, Annas rygg seig lenger og lenger fra. Men så et lite befriende skogholt igjen, en slurk på drikkestasjonen, Anna rett foran igjen og ny giv. Jaggu passerte jeg henne ikke i den lange nedoverbakken hvor Siri knuste meg i fjor. Her gikk det unna på 4:25.

Men fortsatt drøye 3 kilometer igjen, og jeg er virkelig på vei ned i kjelleren. 4:42, 4:58! Hiver etter pusten, prøver å fokusere, tillater meg sjøl å justere ned litt. Vil gå litt! Stoppe og ta en pust i bakken! Men vet jo nå, at for hvert skritt kommer man nærmere mål. Hold ut, hold ut, hold ut litt smerte da, for pokker. Skyggen av Anna ligger foran meg, så nærme er hun, og litt etter passerer hun meg igjen og drar ifra. Den lange, slake stigningen med de fryktede fartsdumpene er der i år også, og de motiverende 100-meterskiltene hjelper på psyken. Jeg nærmer meg Anna igjen! Over bakketoppen, bare 200 meter igjen. Jeg øker det jeg kan i nedoverbakken, men har ikke den siste spruten i beina til en spurt. Anna har fått sin revansje fra i fjor!

Anna gasser på og vet hun blir jaget. Du ser det kanskje ikke så godt, men jeg lader til angrep bak den blå duden!

Blå dude passert. 100 meter igjen, en siste pep fra sidelinjen!

Tiden ble 47:10, over halvannet minutt bedre enn i fjor. Nummer 11 av 134 damer. Nestbest i min klasse, DET er stas. Jeg er storfornøyd! Men neste år, Anna, neste år...

Post-løp-skravlings hører med!