Nøklevann Rundt og den siste superlangturen.

Jeg har hatt så utrolig mange fine løpeturer denne sommeren og høsten. Helst skulle jeg skrevet litt om hver eneste en av dem, fordi de alle har gitt meg noe positivt. Jeg er så takknemlig for disse beina som holder seg skadefri og gidder drasse rundt på meg, mil etter mil!

Egentlig ville jeg løpe hele distansen rundt Nøklevann i år. Er liksom ikke det samme å løpe den korte versjonen (4,9 km), som ikke er i nærheten av vannet og i tillegg består av to runder á 2,5 km. Men nå nærmer det seg raskt maraton, og jeg måtte prioritere å spare kreftene til den siste, lengste langturen dagen etter. Vi ville uansett til Haraløkka og løpe, for været var nydelig, og med mannen på jobb må jo vi jentene finne på noe vi (eller mest jeg...?) liker. Vi synes nemlig ikke det er spesielt moro å gå tur i skogen og plukke sopp.

Barneløp er som vanlig stas, og det var her 7-åringen debuterte for tre år siden. Den gang vanket det ingen medalje, så dette var jentenes eneste krav for å løpe i år. Det ble ikke hengt noen medalje rundt halsen på dem i mål, og vi ble litt bekymret en stund, før de sent, men godt begynte å dele dem ut. Fornøyde jenter ble trygt plassert hos tanta si før det ble min tur til å kose meg i skauen med nummer på brystet.

Jeg hadde bestemt meg for å løpe med godfølelse og derfor ikke helt maks, ikke bare for langturens skyld, men også psykologisk med tanke på Hytteplanmila neste helg. Vil ikke huske hvor vondt det er å gi maks, for det bremser motivasjonen og løpslysten min. Jeg må jo gå offensivt inn for ny pers for å kvitte meg med den teite 46:02-tiden fra Sentrumsløpet!

Starten gikk, og jeg sto altfor langt bak, men pytt. Et stykke lenger fram oppdaget jeg Silja og tenkte jeg burde prøve å holde ryggen hennes. Det har jeg nemlig også gjort før her, på den lengste distansen. Da som nå klarte jeg ikke å nærme meg henne. Silja løper så lett og fint, jevnt hardt, og tilsynelatende uanfektet! Samtidig ynglet det av uforskammet spreke 10-12 åringer, og de ydmyket meg en etter en der de spratt opp de bratte kneikene. Jeg ble smertelig påminnet hvilken tung, pesende og trampende elefant jeg selv var. Har aldri følt meg mindre lett i steget!

Selv om jeg ikke skulle gi maks, så var jeg nok ikke så langt ifra. Ved tre kilometer var det en stemme som hvisket meg i øret at det var greit å ta det bittelitt roligere, men like etter kom en annen stemme og minnet meg på han fyren jeg leste om som satte opp farten hver gang han ble sliten. Det prøvde jeg, og det hadde faktisk en viss effekt. Tankene ble skrudd bort fra negativt pinglesnakk og fokuset rettet til kun å løpe, flytte beina, tenke teknikk. I mål kom jeg, på en ok tid synes jeg også, selv om jeg ble gruset av en hel ungeskokk. Masse kjentsfolk gjorde også dagen riktig så fin!

Ganske tom, gitt...

I dag var det tid for den siste, viktige langturen før jeg om tre uker retter snuten mot New York Marathon, sammen med en haug andre løpere med Sabra Springtime Travel. Jeg er fortsatt hoppende begeistret over å få muligheten til dette, etter at jeg vant hele pakka gjennom Runner's World Norge. Det blir uten tvil en opplevelse for livet! Nå må jeg bare gjøre kropp og bein klare for disse 42195 meterne som jeg fortsatt har stor respekt for, så i dag var planen 35 kilometer.

Forrige herlige langtur var med den fine Gratiskilometergjengen. 32 kilometer føltes slett ikke ille, tross mye stigning og ujevnt underlag. Med ukjente, flotte omgivelser og trivelig selskap blir kilometerne virkelig gratis. Da bar det avsted fra Aker Brygge, ut til Lysaker, opp langs Lysakerelva til Bogstad, før det var ren flyt nedover til sentrum igjen.

Etter fine, lette turer kommer gjerne tunge, vonde motsetninger, så jeg fryktet en liten nedtur denne gang. Uten selskap er dørterskelen høy for slike eviglange turer,  men med masse ny musikk på ørene og etter litt kartstudie en fin løypeplan, var jeg klar. Tur/retur Hauketo-Ski via fine skogsveier og ikke altfor kjedelige landeveier. Litt mer kupert enn ønsket, men allikevel holdt beina seg greit i form, selvfølgelig med tiltakende smerter i korsrygg, bekken, fotsåler, ankler og skuldre... Akkurat slik det skal være. Man rekker også å tenke veldig, veldig mye på maraton i løpet av tre og en halv time. Nå er den viktigste jobben gjort!

Den Fredrikshaldske Kongevei i høstprakt.

Med 35 kilometer i beina og bare en knapp uke til Hytteplanmila har jeg også noe å skylde på om det ikke blir pers, har jeg ikke...?