Hytteplanmila 2013: en bitteliten pers uten hat!

Jeg ville så gjerne løpe Hytteplanmila igjen, men nok en gang var det nære på at logistikken satte en stopper. Heldigvis ordna det seg, for det hadde vært surt å måtte vente et helt år til neste mulighet! Det har jo fått rykte på seg å bli et løp der man får ny PB nesten kastet etter seg. Er det noen som har løpt her en eller flere ganger som aldri har forbedret sin bestetid, kanskje? Jeg satte rekord selv for to år siden, med 46:55. Siden det har 10-kilometerne mine ligget veldig jevnt mellom 47 og 49 minutter, hvor jeg tør påstå at resultatsforskjellene har blitt avgjort av hvor kupert løpene har vært. Sjelden noen store overraskelser, med andre ord, og det ble det heller ikke denne gang!

Jeg tok nesten for gitt at jeg lett burde klare å gjøre noe med den nokså irriterende persen jeg hadde på 46:02 fra Sentrumsløpet tidligere i år. Samtidig prøver jeg egentlig å ikke være så opptatt av tider og resultat. Komfortløper, det er meg! Det beste jeg vet er å ligge og sveve i "lapskaussona", sånn passe anstrengende tempo. For det er så vondt å hate, som man gjør når man virkelig gir maks. Det gir meg ikke noen spesielt god opplevelse, verken underveis eller etterpå, for jeg er ikke den som glemmer de verste smertene altfor fort (jeg var veldig langt unna å ha lyst til å føde igjen eller løpe maraton igjen etter å ha gjort det første gang). Men du vet, løpsmotivasjon opprettholdes av delmålene man setter seg underveis, tilpasset løpene som ligger der framme og venter. Hvilken løper vil vel ikke bli litt raskere og litt mer utholdende?

Optimistisk hadde jeg troen på et godt resultat, særlig siden løypa er flatere enn Sentrumsløpet, det er "riktigere" tid i sesongen, og jeg har fått inn en del mer mengde og kvalitet enn tidligere. Kanskje var det ikke lurt å kjøre på med to tunge styrkeøkter i dagene før, etter å ha skulket disse i noen uker. Dette kjente jeg ganske godt i lårene. 35 kilometer søndagen før satt kanskje også i kroppen, uten at jeg kjente noe konkret til det. Konklusjonen var allikevel at jeg egentlig ikke hadde noe å skylde på om det skulle gå dårlig. 

De blide, raske guttene jeg fikk sitte på i bilen med.

Som alle de mange andre bloggere skriver, så er og blir Hytteplanmila et meget bra arrangement. Her er alle goder man ønsker i et løp, og alt går prikkfritt, tross den enorme vekst av deltakere. Hatten av! Så flott å se alle frivillige som stiller opp. Tror jeg telte minst 10 parkeringsvakter. Stor, varm hall man kan oppholde seg i. T-skjorter, sokker, boller og kaffe, alt sammen gratis og køfritt. Skal man komme med et bittelite ønske, så ville det være at t-skjortene kom i en ny farge enn de røde og blå som har vært i noen år. Hva med et pannebånd? Det er heller ikke noe liv langs løypa, men slik vet man jo at det blir når det er langt unna tett bebyggelse. Heldigvis har man mange løpere rundt seg underveis, så ensom blir man ikke. Stemningen opp pulsbakken er det derimot ingenting å utsette på! Og så sosialt som det er, for her kommer virkelig alle man kjenner som løper. 

Adelheid, Astrid, Silja og Jeanette fulle av endorfiner.

Jeg så ikke på klokka en eneste gang, og løp kun på følelse. La meg på et tempo som føltes kontrollert hardt, rett under hat-sonen. Der var det godt å ligge. Det føltes raskt og lett, og kanskje var det derfor jeg ikke så på klokka, av frykt for at det gikk for sakte og jeg burde justere opp til de vonde, negative smertefølelsene. Det var duvende kupert og føltes tungt med en gang det gikk slakt oppover. Jeg hadde 45-ballongen ikke så langt foran og tenkte det var lurt å prøve å ha den innenfor synsrekkevidde. Dessverre fløy ballongen til himmels etter noen kilometer (kanskje var det meningen), og jeg mistet derfor denne pekepinnen. "Hold farten og hold ut til 7k, for derfra går det bare nedover", tenkte jeg. Allikevel ser jeg at jeg fra 7 til 8 løp min sakteste kilometer og har nok tatt det roligere enn nødvendig. Jeg klarte ikke å sette opp noen fart da det bare var en kilometer igjen, kanskje fordi jeg ubevisst ville spare krefter til en spurt opp pulsbakken og gjenta suksessen fra sist.

Da svingen kom, var jeg klar som et egg, skrudde på en bryter i hodet og satte opp tempoet. Utrolig tilfredsstillende å passere en håndfull mannfolk denne siste, lange bakken! I mål måtte jeg henge over rekkverket en stund før jeg fikk samlet meg, så jeg hadde nok fått tatt ut det meste, noe jeg kanskje litt for sjelden gjør. 

Jeanette, Adelheid og Janicke er i hvert fall ikke misfornøyde.

Jeg blir aldri noe fartsmonster, men i dag var det mye godfølelse, og det er akkurat der jeg vil være. Jobbe kontrollert og hardt uten at det er helt forjævlig. Så får jeg heller legge innsatsen i stadig forbedring av grunnformen, slik at jeg med tiden løper raskere, uten at det føles verre. Pers er pers, og 4 fattige sekunder er nok til at jeg er fornøyd med å ha kommet meg på riktig side av 46-tallet. Det er ikke noe å skrive hjem om at jeg ble nummer 110 av 373 damer, men det at jeg var den 18. raskeste i pulsbakken er litt kulere (enda jeg løp den 3 sekunder raskere i forfjor). Det er jo gøy, dette her, og bollene var akkurat slik jeg husket dem: knallgode! 

Verdens beste bakst etter målgang!

For anledningen i SkiLøper-uniform. Bilde lånt av Janicke.