Mitt tredje maraton: New York!

Etter maraton i Berlin for et drøyt år siden var jeg veldig usikker på om jeg ville gjennom noe slikt igjen. Det tok et par måneder før lysten sakte våknet til liv og forberedelsene til Edinburgh var et faktum. Litt som å være gravid. Etter mange måneders venting og forberedelse som ender i klimakset fødsel og påfølgende babyblues, tok det også en stund å glemme den verste smerten. Det ble forøvrig et barn nummer to før vi satte en stopper, mens med maraton ser det jammen ut til å fortsette (du sitter tross alt ikke igjen med noe annet konkret enn medaljen, og den mister raskt sin glans). Nå sitter jeg her, tre dager etterpå, og tråler allerede terminlister etter neste prosjekt.

Maratonsmerten blir litt mindre for hver gang. Eller rettere sagt: smertene blir enklere å håndtere, ikke nødvendigvis mindre. Det ble overraskende vondt i New York, men det er kanskje en naturlig konsekvens når man løper inn til pers i en ganske tøff løype. Uansett kommer det i andre rekke når jeg skal forsøke å beskrive opplevelsen, for det positive overgår det negative så til de grader!

Et maraton er så mye, mye mer enn akkurat de timene man løper. Forventningene, planleggingen, spenningen, reisen, menneskene, organiseringen, atmosfæren, klimaet, festen, dagen derpå... Det er så mye pre- og post-. Jeg har bare ikke tid eller plass til å skrive om alt. Men det skal være sikkert, det gjorde hele pakken så bra at jeg hadde to supre løpevenner, mine "storesøstre" Janicke og Mette, å dele opplevelsen med.

Kan ikke løpe maraton før beina har fått slitt seg ut med sightseeing og shopping.

Mye god mat og godt i glasset hører også med, både før og etter. Man er jo på ferie også!

Med Springtime kunne vi være med på felles løpeturer om morgenen og mange andre utflukter om man ønsket. De ordnet fly, hotell, startbillett, transport til og fra flyplass, til startområdet løpsdagen og så videre. Jeg trengte knapt å bruke hjernen! Kunne fokusere fullt og helt på å kose meg. Det ble også lagt til rette for sosiale sammenkomster før og etter løpet. Er man alene, så blir man inkludert. Til og med den mest usosiale blir sosial. Det er tross alt ikke så vanskelig å finne en fellesnevner i samtaletema.

Stifter bekjentskaper på morgenjogg til målområdet. Her min superraske romvenninne Maria.

D-dagen startet grytidlig, og vi ble fraktet i buss fra et stille og mørklagt Manhatten helt ut til Staten Island. Noe vind og bare noen få plussgrader, men vi hadde gamle, stygge og kastbare klær utenpå løpeklærne. I tillegg fikk vi noen aldeles nydelige fleeceluer fra Dunkin' Donuts. For et syn! Men hvem bryr seg? Vi koste oss glugg med kaffe, bagels og sportsbarer vi fikk utdelt før start. En riktig så hyggelig piknik mens vi ventet.

Dunkin' Donuts så langt øyet kan se.

Her var jeg godt inne i fnisefasen, boblende av spenning en halvtime før start.

Av med klærne, starten går og avgårde vi flyr, i underetasjen på den lange broen over til Brooklyn. Det blåser friskt og er rimelig kaldt i bare løpeskjørt, men jeg smiler bredt til Janicke og er bare så glad over å endelig være i gang. Vi startet i en rask pulje (3:15-3:30), som er både positivt og negativt. Det fosser folk forbi, uten at det gjør meg noe, annet enn at jeg selv holder et ganske mye høyere tempo enn jeg bør. Jeg lar derfor Janicke fly da det nærmer seg et par kilometer og broen er forsert, for å roe ned tempoet en del hakk.

Like før start, pulsen allerede godt over sone 1.

Jeg fryktet uinspirerende forstadstransport de første par milene gjennom Brooklyn og Queens, men så feil kan man ta! Et enormt folkehav langs løypa allerede her, og jeg flyter avgårde på jubel og stemning, levende musikk og boomblastere. Klokka viser rett over 5 i snitt. Jeg roer ned, sjekker neste kilometer: rett over 5. Roer ned igjen, og neste kilometer: rett over 5. Planen var 5:30, så man kan trygt si at denne planen sprakk! Pulsen er lav, jeg løper lett og uanstrengt og føler meg litt tøff og rampete som blåser en marsj i klokka og lar kroppen løpe som den vil. Først etter åtte kilometer stabiliserer farten seg i 5:15-5:25. Stabilisere er vel å ta i, for i følge klokka holdt jeg et svingende ujevnt tempo på 5:00-5:35 fart det meste av løpet. Positiv splitt ble det i hvert fall!

Jeg gliser så kjeven gjør vondt, og løper i en salig rus. Så privilegert og heldig jeg er! Jeg tenker til og med at jeg håper det aldri vil ta slutt, fordi det er slik en opplevelse for livet, samtidig som jeg må le litt, for jeg vet jo at det neppe vil føles slik etter noen timer. Stemningen er øredøvende og gledesfylt. Folk holder plakater med det ene morsomme utsagn og motto etter det andre. Hver eneste løper blir heiet på. Løper man langs veiskuldrene, kan man slå high fives til armene detter av. Det er ingen kø (for den er det jo jeg som lager), og tusenvis passerer meg de første timene. Drikkestasjonene kommer hyppig, og jeg dultet knapt borti noen en eneste gang (noe ganske annet enn i Berlin).

Den lange og fryktede Queensboro bridge over til Manhatten etter 24 kilometer ble en kontrast. Her var det publikumsforbud og helt stille. Den føles ikke så tung, for jeg vet nedoverbakken kommer, men det blir en ekstra belastning på beina som jeg tydelig får smake på senere. Over broa møter man en vegg av publikumsbrøl som fyller lufta, og det er så mye mennesker langs løypa at jeg blir helt svimmel. 1st Avenue følges i noen kilometers rett strekning opp til Bronx, i teorien en kjedelig del, men allikevel ikke. En til vanlig sterkt trafikkert og bred vei nå bare fylt av løpere og heiere. Jeg smiler fortsatt og sier den eneste setningen til en medløper denne dagen, noe latterlig å tenke på i etterkant: "This is so great!!" Hun sa både det ene og det andre, men jeg fikk ikke med meg et eneste ord. Det var rett og slett for mye støy fra publikum.

Etter et par og tredve kilometer vender løypa sørover igjen, og vi er over den femte og siste broa. 5th Avenue strake veien helt ned til Central Park. På tide å skru opp farta, tenker jeg, etter å ha holdt 5:15-5:25 fart siste mila. Det har jo funket de to andre gangene. En mil er jo bare å løpe til jobb. Null stress. Jeg holder fem blank i ganske nøyaktig tre kilometer før jeg i ettertid ser at jeg var litt for overmodig og gikk på en smell her. Det begynte å gjøre seriøst vondt i brystet, ganske ubehagelig. "Ånei, tenk hvis jeg hjertet mitt kollapser! Det er for idiotisk om jeg må bryte på grunn av noe sånn! Så pinlig. Hva vil ikke folk tro!" Ja, man tenker mye dumt, men det var altså ganske uaktuelt å ikke ta frem reservelagrene og krype helt inn i kjelleren.

Da er det bedre å justere farten ned litt, så den kvalmen også kanskje vil dempe seg. Jeg er svimmel og uvel, stikkingen i brystet er intens og brer seg utover. Det går ikke å ta inn jubelbruset og folkehavet oppover den uendelig lange og seige stigningen langs parken. Nå er det bare å jobbe på. Jeg setter på musikk, har ikke hatt behov i det hele tatt tidligere, men den klarer selvfølgelig ikke å overdøve all støyen utenfor. Mile-markeringene er en hel evighet lange. Kilometerne på klokka beveger seg knapt. Inn i Central Park vet jeg at det forsatt er et stykke igjen, men jeg tar meter for meter, orker ikke løfte blikket. Orker ikke smile et takk til alle som står der og prøver å bære oss slitne mennesker framover med heiaropene. Den siste kneiken og målgang i sikte. Jeg tenker at jeg må smile, jeg må prøve å løfte armen, de fotograferer, og jeg skjønner ikke hvordan i all verden jeg skal orke det. Siste kreftene mobiliseres til akkurat det, og jeg stønner høylydt når jeg er over mållinja. Helt tom, null gledesrus.

Et ganske beskrivende ansiktsuttrykk.

Jeg var så utrolig kvalm. Berlin om igjen, tenker jeg. Burde det ikke gjøre litt mindre vondt, litt sånn Edinburgh light? Må sitte, må ligge, men hver gang jeg kreket meg ned for en liten pust i bakken, var medics på meg som fluer. Fikk spørsmålet "Are you okay?" så mange ganger at jeg ikke kunne telt om jeg hadde prøvd.

Det var snilt også da, at de satte på meg en vindtett fleecekappe, som reddet livet mitt den iskalde, drøye timen jeg brukte på å vagge tre kilometer tilbake til hotellet, en i rekken av en enorm, oransje saueflokk. Sakte, men sikkert kommer kreftene tilbake, og først da jeg møter Maria på hotellet klarer jeg endelig å smile igjen. (Maria ble forøvrig fjerde beste i sin klasse, utrolig imponerende i verdens største løp!)

Lykkelig gjensyn med hotellsenga, helt kaputt!

Den usladda versjonen som beskriver ganske godt hvordan beina er etter drøye 42,2 kilometer:

Gledesrusen kom for fullt. Festen etterpå? Det ble den perfekte avslutning (og var vel det som gjorde mest vondt dagen etter)!