Endelig ultraløper!

Der Mont Blanc Cross var årets mest spektakulære mål, var 6-timers på Jessheim årets tøffeste mål. Jeg hadde gledet meg lenge til dette. Er jo så moro å utforske alle forskjellige måter å påføre seg psykisk og fysisk lidelse innenfor løping! Fins et hav av muligheter. Det er bare å ta for seg i terminlista til Kondis.

Bilde lånt av Kondis.

Hvordan reagerer kropp og sinn de siste to timene, som er halvannen mer enn jeg noensinne har løpt?

Jeg gledet meg, helt til jeg med skrekk innså at det ville bli umenneskelig varmt denne dagen. Temperaturer på mer enn noen-og-tjue er helt pyton å løpe i. Det skulle bli noen-og-tredve! Jeg har aldri vært glad i løping sommerstid. Kropp og bein blir blytunge, pulsen skyhøy selv i snegletempo, og etter kort tid blir jeg svimmel og uvel, får hodepine og frysninger. Alt er kjipt, rett og slett! Selv ikke to uker og ti løpemil i sør-Spania akklimatiserte meg noe.

Men løpe må man jo. Man trekker seg ikke fra et løp uten særdeles god grunn. Og er det noe ultraløpere er bra på, så er det å ignorere vær. Skal jeg ha noen plan om å bli ultraløper, så må jeg også gi blanke i været. Det fins betraktelig verre ting, som for eksempel skade. Heldig var jeg, som skulle få testa kropp og hode litt ekstra denne lørdagen!

Jeg tror vi var en 70 løpere som stilte oss skravlende, blide og rolige til start midt på tartanen på Jessheim Friidrettsstadion i strålende sol. Mange kjente ansikter, og noen jeg hadde møtt før. Disse menneskene fikk i hvert fall sett nok av hverandre de neste seks timene! Rundt og rundt og rundt banen, med en ekstra sløyfe på asfalt, slik at hver runde var 600 meter. Noen i 6 timer, de litt tøffere i 12, og de aller gærneste i 24. Rett og slett fullstendig meningsløs galskap, men allikevel en slags barnslig moro.

Planen var å holde rundt 6 min/km de første fire timene, og så se an. Den planen gikk i vasken allerede etter halvannen time! Alle mine planer og målsetninger ble hyppig revurdert og justert i vidt forskjellige retninger underveis. Du verden for en berg-og-dalbane disse timene ble (selv om løypa var paddeflat). Enorme energisvingninger, som igjen påvirket motivasjonen. Varmen gjorde nok disse utslagene ekstra store. Fascinerende.

Bilde lånt av Kondis. Ser litt grumpy ut, men mener jeg stort sett smilte!

Jeg takket høyere makter for vannsprederen, svampene med isvann og drikkestasjonen som arrangørene hadde vært så omtenksomme å rigge til. Det gikk rutine i rundene. En runde drikke og dusj, en runde svamp og dusj. Jeg drakk og drakk og drakk, i perioder på hver eneste runde! Det tror jeg faktisk også var lurt, selv om magen reagerte smertefullt hver gang den fikk noe annet enn vann. Jeg presset inn noe sukker innimellom, særlig da jeg følte energien var fullstendig blåst bort. Cola, saft, winforce, litt frukt eller en loffbit med nugatti. Hver eneste gang fikk jeg først intens mageknip etter en liten stund, deretter sterk kvalme en litt lengre stund, og så ekstra energi en god stund. Altså en vanskelig avveining om det var verdt å trykke det i seg. De siste timene droppet jeg næring og holdt meg bare til vann, for bare tanken på noe annet fikk magesyra til å boble.

Tilbake til denne planen da. Tempoet dalte betraktelig ved halvmaraton, og jeg fant ingen krefter eller vilje til å gjøre noe med det. Jeg luntet tungt i 7-7:30-fart, og beina beveget seg knapt. Jeg gadd ikke tenke, orket ikke å aktivere hjernen til å fundere på noen enkle regnestykker for å beregne sluttid. I stedet lyttet jeg til svært underholdende og pratsomme medløpere som hadde både røverhistorier og saftig sladder om den ene og andre løperen som var innen synsrekkevidde. I hvilke andre løp har en middelmådig mosjonist som meg mulighet til å slå av en prat med landslagsløpere og folk med hundrevis av maraton på merittlista?

Etter hvert havnet jeg også i min egen lille boble med musikk på ørene. Det gjorde faktisk veldig godt. Jeg begynte å bli litt desperat, der det nærmet seg halvløpt tid og allerede verket i bekken og hofter. Det var på tide å bruke alle midler til rådighet. Jeg puttet i meg to koffeinparacetamol, en saltkapsel (tusen takk til Tone Yvonne som hadde med ekstra saltkapsler!). Wenche Dørum hadde passert meg med jevne mellomrom, men denne gangen hang jeg meg på. Da kom plutselig energien ingenstedsfra, og jeg kom inn i en deilig flyt som varte godt og vel en time!

Primærmålet var å holde seg løpende/gående i 6 timer. Sekundærmålet var 50 kilometer. Klarte jeg ikke det, ville jeg bli grinete. Underveis var målet å ikke gå før maraton (bortsett fra ved drikkestasjonene). Siden jeg havnet bak Wenches gode flyt-rygg, var vi plutselig godt over maraton, og da var det ikke lenge igjen til 50. Midt i all kilometergrublinga gikk det også opp for meg at vi hadde løpt i 4,5 timer. En liten fjerdedel igjen!

Jeg jublet høyt da jeg bikket 5 mil. Så stort! Nedturen var større da jeg dobbeltsjekket tv-skjermen som viste tidene live langs løypa at klokka mi lå 1,5 kilometer foran korrekt tid. Brått ble alt veldig tungt igjen, og fortsatt skulle det gjøre vondt en hel time til.

Jeg måtte slippe Wenche som plutselig fikk teften på bronsen. Siden jeg nå var sikra de 50, tillot jeg meg å gå en halv runde. Det gikk fryktelig sakte, det! Det føltes også feigt og pinglete å legge inn årene mens det fortsatt var tid for å skrape inn kilometer. Klaps på kinnet og inn i joggetempo igjen, men skrekk og gru så vondt det var! Det samme gjentok seg neste runde, og jeg fant ut at gåinga måtte bare droppes. Var altfor vondt å veksle mellom gange og jogging enn å bare jogge.

Brått var det bare en halvtime igjen. Så godt som ingenting! Tida gikk plutselig fryktelig fort. For hver runde var det jo gått nesten fire minutter. Jaggu kom ikke Wenche igjen, og det var bare å klistre seg på. Jeg fikk opp farten, pulsen og fandenivolskheten, og det siste kvarteret føltes det som jeg spurtet i 4:30-fart (mens jeg strengt tatt lå et minutt saktere). Helt fantastisk å kunne avslutte med en slik følelse! 56 kilometer sa Garmin, mens den offisielle tiden er 54,6 kilometer.

Jeg lå som et slakt langs banen og vente på målemannskapet som skulle få registrert de siste meterne på oss 6-timersløpere. I ventetiden ble jeg servert cola av snille arrangører, og kunne håve inn mange hyggelige gratulasjoner fra 12- og 24-timersløperne som fortsatte å tråkke tartanen. For noen bra folk! For et knirkefritt og supert arrangement!

Moro å løpe med Tone Yvonne, som har enda mer hårete planer framover!

Jeg er en ultraløper! ULTRALØPER. Det er kult, det.

Men 6-timers gidder jeg i hvert fall ikke gjøre igjen, tenkte jeg like etterpå. Dagen etter begynte jeg derimot å fundere over hvor mye lenger jeg kunne løpt under andre forhold. Jeg burde absolutt normalt sett ha klart å holde den 6-blank-planen lenger. Eneste måte å finne ut av det er rett og slett å prøve igjen. For en korttidshukommelse. I dag, tre dager etter: var det egentlig vondt i det hele tatt?

Og nå er det bare å glede seg til Flyktningeruta 23. august!