Mont Blanc Cross - en langtur til himmels!

Denne bloggen er egentlig død. Jeg må bare skrive litt om Chamonix først. 

Påmeldingen skjedde ganske impulsivt en natt jeg lå og fantaserte om nye løpsopplevelser. Jeg anbefaler å surfe på løpeblogger og terminlister nattestid. Da er man gjerne ekstra tilbøyelig til å kaste seg på mer eller mindre hasardiøse ideer. Diverse sosiale medier tipset om raskt minkende antall startplasser til Mont Blanc Marathon, og det var egentlig bare å raske til seg et startnummer før den muligheten ville være utenfor rekkevidde. Jeg gikk for Cross med distansen 23-24 km.

Skulle en slik drøm kunne bli virkelig? Skulle familielogistikk, hverdagskabal, feriedager og alt mulig annet av planlegging være gjennomførbart?

En får ikke oppnådd noen drømmer uten å ta en sjanse, gripe den og forsøke å få det til!

Startnummerhenting i sentrum av Chamonix (Foto: Vidar L.)

Det var uaktuelt å reise alene, for halve gleden er å kunne dele en slik opplevelse med noen. Min gode løpekompis og reiseglade kollega Vidar lot seg lett overtale, men måtte dessverre stå over sitt løp på grunn av skade. Veldig synd for ham, men heldigvis er det mye annet fint å oppleve på et så vakkert sted som Chamonix. Vi fikk oss en luftig tur opp til nesten 4000 moh på Aguille du midi, lillesøsteren til selveste Mont Blanc. Fascinerende å kjenne hvor tydelig kroppen reagerte på den tynne lufta. Svimmelhet og hjerteklapp, og nødvendige hvilepauser av litt latter eller et par trappetrinn. Etter denne toppturen virket crossens drøye 2000 moh som rene barnematen.

Her 3840 moh, nesten dobbelt så høyt oppe som målgang, som sees langt der nede på skarve 2050 moh.

Selve race day var det opp før 6 til perfekt temperatur og klarvær. Lykken var stor over å møte  Adelheid i startområdet. Stemningen var på topp, null stress og glade folk som skulle opp 1500 høydemetre denne dagen. Det var bare å rulle av gårde da Pharrell's Happy ljomet utover de 1500 deltakerne.

Henda i været og ren løpelykke! (Foto: Vidar L.)

Vi startet et stykke bak, og det fosset folk forbi oss. De samme folka passerte vi da de første små motbakkene startet. Planen var for min del å ta det som en tur, holde passe høy intensitet uten å hate så mye. Jeg har visst mistet alt av konkurranseinstinkt med tiden, så tid og plassering hadde ingen betydning. Selvfølgelig hadde jeg en liten frykt over å være på et nivå langt under alle andre opp de bratte fjellsidene. Forskrekkelsen var derfor stor da alle, ja, absolutt ALLE begynte å gå i bakkene. Det føltes helt feil å skulle gå etter bare noen kilometer, og så lenge det ikke var altfor bratt, så hang jeg bak Adelheid som brøytet seg vei sikk sakk oppover.

Vi avanserte og avanserte, men brått smalnet den brede skogsveien til en sti innnover og oppover i skogen. Her var det fullstendig kork, og vi sto stille flere minutter før den lange rekka sakte begynte å bevege seg. Ikke noe å gjøre med det, og det skulle jo tidsnok bli slitsomt. Køen var konstant, men det ble etter hvert lettere å passere folk igjen. Adelheid måtte inn i noen busker omtrent halvveis, og da så jeg dessverre ikke henne igjen, men det var veldig fint å ha følge denne første del av turen.

Det gikk opp, opp, opp og var ikke sånn veldig stas, for det ville virkelig ingen enda ta. Tenkte med meg selv hvor latterlig det var å kalle dette et løp, når det var mer en fjelltur med litt jogging på flatene. Samtidig så ble man bare dratt med videre av den lange rekka mennesker, og da Garmin viste nærmere 1800 moh begynte jeg endelig å se enden på det.

Jeg visste det skulle gå omtrent like bratt nedover, og kniste av fryd da det bare utfor. Lårene var blytunge etter all stigningen, og etter et par nestensnublinger måtte jeg kjefte litt på meg selv. Man har bare ikke råd til å slurve med konsentrasjonen på sånt underlag! Røtter og steiner på kronglete stier - faktisk veldig likt Østmarka. Jeg er ikke spesielt god på sti, verken opp eller ned, men hva i all verden skjedde med folka rundt meg her? De gikk jo like sakte ned som opp! Endelig fikk selvtilliten en liten piff også, og jeg følte meg uovervinnelig der jeg freste forbi flere titalls damer og menn nedover fjellet. Her var det eneste partiet jeg løp helt alene en stund også, før jeg nådde igjen en ny gruppe lenger framme.

Uovervinnelig var jeg derimot ikke særlig lenge, for det skulle jo unektelig gå oppover igjen. Etter noen fryktelig bratte kneiker kom vi til en særdeles etterlengtet matstasjon, og et glass cola smakte himmelsk. Heretter var det virkelig vakkert. Lang, lang rekke på smale stier langs fjellsiden. Det irriterer meg at jeg ikke fikk tatt bilde, men her måtte man følge tempoet i rekka og konsentrere seg over hvor man satte foten. Rett ned på ene siden og rett opp på andre siden, i rolig og jevnt tempo. Så hørte vi målområdet i det fjerne, og om ikke det hadde vært tungt oppover før, så var det her jeg hadde det som tøffest. Fæle slalåmbakker med løse steiner som underlag. Åh, så sakte det gikk!

Ser du det, den lille prikken i det fjerne? Målet i sikte!

Jeg kunne krabbet på alle fire, og farten hadde vært like høy. Den ene etter den andre passerte meg, til min irritasjon, men på en eller annen måte fant jeg allikevel en slags teknikk med raskere stegfrekens og kraftigere fraspark. Den siste steile kneika var så bratt at jeg er temmelig sikker på at arrangørene har ledd rått da de la målgangen her.

De siste stigningene (Foto: Vidar L.)

Målgang var i hvert fall spektakulært nok. (Foto: Vidar L.)

En fot foran den andre, mens dama bak passerer meg like etter. (Foto: Vidar L.)

Jeg tok igjen dama og løp rett i armene på en eller annen merkelig kreatur! (Foto: Vidar L.)

Publikum de siste par hundre meterne reddet nok mange av oss, for de var helt med! Jeg hørte navnet mitt bli ropt ut igjen og igjen, og enda så sliten jeg var, måtte jeg glise bredt og vise tommel opp både til høyre og venstre. En liten sluttspurt hadde jeg også inne for å ta igjen ei dame som passerte meg like før. For en følelse å komme i mål! Lårene dirret, men pulsen var lav. Tiden 3:50 er rene maratontiden, men jeg var langt ifra så sluttkjørt som etter maraton. Allikevel var det vidunderlig med Nutella-crépes, iskald øl og utendørs boblebad i solsteiken på hotellet etterpå, proppfull av endorfiner.

For en fantastisk dag, for en fantastisk tur og for et fantastisk sted. En ting er sikkert, Chamonix må jeg tilbake til en dag!

 (Foto: Vidar L.)