Hardcore Flyktningeruta

Jeg hadde tre store løpemål i år. Nå var det tid for det tredje, som føltes litt ekstra spesielt og personlig. Etter at jeg ble hekta på løping, ble jeg hekta på Østmarka, og en ny verden åpnet seg der inne i skogen. Jeg løp meg alltid vill i starten, siden navigering i skog var helt nytt. Blåmerka og rødmerka, hva var nå egentlig forskjellen? Mariholtet, Vangen, Sandbakken og alle mulige rare navn var helt totalt ukjente og ga ingen mening. Men spennende var det, og litt skummelt å begi seg lenger og lenger innover i marka, for hva om jeg aldri fant veien ut?

Etter å ha sittet timesvis bøyd over kart, lært meg hvordan årstider og klima arter seg på stiene langt inne i skogen, erfart hva som trengs av klær og utstyr, og blitt bedre og bedre venn med Østmarka, oppdaget jeg at det var noe som sto skrevet i parentes med ekstra liten skrift på mange av de blå DNT-skiltene. Flyktningeruta. De stiene var de aller mest kronglete, kuperte og kompliserte, så de gangene jeg forvillet meg inn på disse, ville jeg raskest mulig ut av dem igjen. Kilometertidene ble komisk dårlige, og det var fryktelig teknisk krevende. Høst og vår var det stort sett klissvått, og om vinteren var det klissvåte blitt ren hålke opp og ned de stupbratte kneikene. Rett og slett ganske uløpbart!

Jeg måtte allikevel finne mer informasjon om denne sagnomsuste Flyktningeruta, og det var ganske spennende å lese om hvordan folk og fe ble smuglet over grensa under krigen. Hele ruta til Sverige er 12 mil, men fra Skullerud til Øyeren, hvor de ble fraktet videre med båt, er det omtrent 36 kilometer.

En dag må jeg løpe denne distansen, tenkte jeg, men det passet liksom aldri. Før plutselig den lille lokale klubben "Østmarka Mjød og Knivstikkarlag" fant på å gjøre sin lille årlige tradisjon til et større, åpent arrangement, og da i motsatt retning fra Øyeren. Med et tak på 50 deltakere var jeg selvfølgelig blant de første til å melde meg på! 

Det hadde regnet bra i dagene før, og det ville garantert bli bløtt og gå sakte over glatte steiner og røtter. Så lenge det faktisk ikke høljet ned på selve løpsdagen, ville jeg i hvert fall ikke fryse i hjel i løpet av alle timene jeg var forberedt på at dette ville ta. For tid måtte jeg ha nok av. 36 kilometer på asfalt kan overhodet ikke sammenlignes, men hvor mye tid skulle jeg beregne? Jeg hadde også to barn som skulle hentes både her og der etterpå.

Enda skumlere var det at den ene etter den andre jeg kjente forsvant fra startlisten i dagene før, til jeg til slutt følte meg veldig liten og alene blant en gjeng ukjente eliteløpere med heftige merittlister. Men starte skulle jeg, og noen må jo også danne baktroppen, så eneste reelle angsten var å skulle være til bry for arrangøren. Så kjedelig for dem å måtte vente ekstra lenge med å pakke sammen til jeg var kommet i mål.

Ingjerd, Irene (?), Marita og Iren (?)

Men stemningen var så god, og gruppen så liten og intim, at alle pratet med alle før start. Ingen visste helt hva de gikk til, men et lite sjokk var det jo at vi like etter starten ved vannkanten løp rett inn i en bratt vegg av bløtt gress. Der føyk pulsen til topps og brukte noen kilometer på å roe seg ned igjen. Treg som jeg er oppover var det bare 3-4 løpere bak meg fra toppen, og slik holdt det seg stort sett fram til Vangen. Vi var en liten gruppe på fire som løp sammen et stykke, før mannfolka dro fra, og sprudlende Marita ble min makker helt fram til Vangen. Dette første stykket på 22 kilometer fra Enebakk til Vangen var helt ukjent for meg, så det var avgjørende for egen motivasjon og trygghet å ikke være mutters alene. Vi måtte nemlig klare oss selv uten noe særlig ekstra merking, og det er så fort gjort å løpe feil. Det ville vært et høyrisikoprosjekt for et par år siden, men jeg har endelig lært trikset å ta den ekstra tida ved hvert eneste stidele for å sjekke hvilken vei pila peker. 

Nå hadde vi andre bekymringer enn løypemerking i starten. Vi fikk kjapt erfare ekte hardcore trail running. Et parti var det ikke en gang sti, da de hadde lagt merkinga parallelt med riksveien for å holde oss unna den. Det var vann til knes. Breddfulle bekker, dype myrhull og enorme gjørmedammer det ikke var mulig å gå rundt. Vi vadet, plasket og brøytet oss framover, og kunne ikke annet enn å le. Med en gang føttene var begynt å tørke, var det uti igjen. Det var akkurat sånn her det skulle være! Ikke noe løp for pyser. Sakte gikk det naturlig nok, og ikke ville jeg gamble på å gå rett på snørra over de livsfarlig speilglatte plankebroene vi også med jevne mellomrom løp over.

En av de mindre pyttene. Sistemann uti er en råtten potet.

Humør og stemning var på topp. Vi løp langs utrolig idylliske vann, på fantastisk myke stier over høydekammene, og holdt i lange perioder en behagelig og jevn marsjfart. Men etter noen sugende stigninger ved Bøvelstad begynte det for alvor å bli tungt. Pratingen avtok, og vi hadde nok hvert vårt å jobbe med. Kilometerne gikk fryktelig sakte der vi kreket oss fram til Vangen. Marita fikk seg også et saftig vepsestikk, noe overraskende mange fikk erfare på turen. Det føltes som Vangen var målet, og lykken var enorm over å se mennesker og sivilisasjon igjen! Magen var ikke helt gira på skolebollen jeg hadde gledet meg sånn til, men noen biter gjorde underverker. 14 kilometer igjen? Pytt, bare sjarmøretappe og siste innspurt, det! Sola tittet stadig frem, og vi tok oss noen ekstra lange minutters pause her. Skravlet med trivelige arrangører og et par andre løpere som hadde hengt der en stund.

Vi var en firergruppe som la i vei. Ingjerd hadde tatt oss igjen og freste nå nedover. Jeg hang på så godt jeg kunne, men sklei som bambi på isen over noen av plankene og fikk meg en støkk. Tenkte at jeg måtte forsøke å holde ryggen hennes, siden hun tross alt hadde ligget bak meg helt siden start. Vi mistet Marita og en fyr til, og etter hvert tok Ingjerd det såpass rolig i motbakkene at jeg kjente jeg måtte holde beina mest mulig joggende for ikke å stivne. Jeg dro fra henne og var overlatt til meg selv de siste 12. Heldigvis var jeg nå i relativt kjente trakter og trengte ikke stoppe opp i hvert eneste stidele. Det sparer man tid på. Fortsatt var det blytunge kneiker, men færre av de største vanndammene. Jeg følte stadig jeg hørte noen komme bak meg og hadde ikke lyst til å bli forbiløpt av de få som kom etter. Utrolig nok passerte jeg også tre menn som tok det overraskende rolig. Gjett om det ga selvtillit! Følelsen av at jeg nå kanskje ikke ble sist allikevel ga en gnist av uovervinnelighet. Jeg er sterk! Jeg er en evighetsmaskin! Jeg flyr over disse latterlig vonde steinene og røttene! Underlaget av løse stener var virkelig vondt for slitne føtter de siste kilometerne, men endorfinene begynte å spre seg ut i kroppen. Ved et veiskille før siste nedoverbakken var det litt for mange valgmuligheter, og jeg stoppet rådvill, da en tilfeldig syklist ropte meg i riktig retning. Takk!

Oppløpet på gresset foran Skullerudstua gjorde måloppnåelsen ekstra emosjonell. Et lite knippe
arrangører og løpere heiet meg fram de siste meterne, og jeg var en lykkelig og takknemlig sjel som ble servert saft, banan og sjokolade, liggende på gresset.

Temmelig fornøyd med seg selv! Foto: arrangør

Jeg tror ikke jeg har opplevd blidere og mer engasjerte arrangører ved noe annet løp. Tusen takk for at dere gadd å arrangere! Måtte dere for guds skyld gjøre det igjen. Skulle jeg komme med et ønske for neste år, så er det bedre merking og gjerne en medalje. Ja, jeg er svak for medaljer.

Etterpå har jeg stirret og stirret på resultatlista, men kan ikke finne mer enn én eneste jente foran meg. Ble jeg virkelig nummer 2 (av 5 fullførende da, men)?!