EcoTrail Oslo. 80 km eventyr!

80 km. 1900 høydemeter.

 

Hvordan forbereder man seg på noe sånt? Hva skjer egentlig med kropp og hode når man holder det gående så lenge? Hvor mye tåler beina? Hvor mye tåler psyken? Må man være et unikum, et supermenneske, eller kan vanlige folk, som meg, en komfortmosjonist med lav smerteterskel gjennomføre noe slik?

Det å ha noen skikkelige langturer i kroppen er essensielt. Minst 3-4 timers løping. En trenger noen måneder for å rekke å få inn noen slike, siden det helst skal være et par uker mellom hver av dem (restitusjonstid, skadeforebygging etc.) Jeg som sliter med å planlegge neste dag, har derfor vært nødt til å fremtvinge en slags struktur i løpingen. Løsningen var et enkelt ultraprogram printet ut og klistret opp på kjøleskapet. Det har faktisk gått nesten etter planen. Jeg manglet bare noen av de viktige firemilsturene. Jeg har rett og slett ikke hatt pannebein nok til å legge langturen klokka 05 eller 23 på de aller mest hektiske småbarnsfamilielogistikkhelvetesukene. Men én tur på 45 fikk jeg. 45 var bom stopp for kroppen da. Et knapt grunnlag, med kanskje akkurat nok? Jeg ante allikevel at det lå noe mer der bak. En vilje til å fortsette. En psyke til å holde ut smerter. En kropp som kanskje kunne tåle mer. Men hvor mye mer?

Jeg gledet meg, men var realistisk og forberedt på at kroppen kunne si stopp. Jeg gledet meg, til endelig å møte det ukjente. Det er en stor seier bare å stille til start. Å være skadefri, frisk og å tørre.

Til min gledelige overraskelse hadde Maria i siste øyeblikk bestemt seg for å starte, tross null oppkjøring på grunn av skade. Vi dro sammen til start i strålende sol, og her møtte vi venner og bekjente i bøtter og spann. Miljøet er så lite, samtidig som det er blitt så inkluderende og stort de siste årene. Det er her det skjer. Det er her du finner de blideste og triveligste folka!

240 løpere luntet av gårde i behagelig tempo da starten gikk. Ingen vits å stresse. Opp Akerselva og rundt Maridalsvannet med gåing i bratte bakker. En seig transportetappe, som ikke akkurat får fram spruten i beina. Tyngre skulle det bli, med tre bratte og steinete gåtvangskilometer opp til Fagervann. Stor milepæl å komme opp til topps, fra 0 til 420 meter over havet! Vakkert var det også, og på myke, deilige stier var det bare å nyte ferden videre, selv om Hoka Bondi ikke akkurat er optimale i terrenget. Litt begynnende uro over møre og tunge bein og krampetendenser i leggene - allerede! Men samtidig så glad over å være akkurat der, akkurat da, en del av noe som føltes så stort, at jeg ikke brukte krefter på å bekymre meg. Det var også utrolig motiverende med hver eneste kilometermarkering. Stor seier og rene feststemningen hver gang vi kom under en tier. Bare 69 igjen! 59, null stress!

Maria og jeg fordrev tiden med lange, avanserte kalkulasjoner og utregninger av løpetall, noe folk flest er særdeles dyktige på når man samtidig løper. Vi hadde det veldig moro, rene Gratiskilometerturen! Høydepunktet i underholdningen var da vi akkurat litt sent oppdaget hoggormen som lå rett foran oss på veien. Det primalskriket og akrobatiske Mariahoppet skulle jeg gjerne hatt på tape!

Vi passerte Sognsvann, og det bar oppover på stier og grusveier til Holmenkollen. Nok en stor milepæl å komme dit! Tok oss god tid, pratet med folk og fylte opp drikkeblære og flasker. Det var perfekt vær, men varmen gjorde meg uvanlig tørst, så jeg rakk å gå tom mellom supportstasjonene. Magen funket fint, og med en gang jeg kjente antydning til sult og tomhet, fylte jeg på med noe. Like etter var energien høyt oppe igjen. Effekten av næringspåfyll var så merkbar, og den ble sterkere dess lenger ut i løpet jeg var. Husker spesielt jeg passerte Therese etter ca 65 km, en liten stund etter at jeg hadde fått i meg en gel og var seriøst høy på sukker. Jeg hater sti, mumlet Therese. Høylydt og skingrende erklærte jeg for hele Nordmarka; JEG ELSKER STIER!! Bablet i vei, usammenhengende og snøvlete. Beklager, Therese. Håper du fortsatt vil dele rom med meg på Rallarvegsløpet.

Fra Holmenkollen (35K) var kroppen egentlig ganske kjørt. Beina var slitne og tunge av all stigningen. Hodepinen krøp fram. Småkramper murret konstant, klare til å angripe leggene. Rygg, lyske, hofter og fotsåler. Jeg klarte å styre fokus greit bort fra det, takket være skravlingen og all variasjonen i løypa. En fantastisk løype! Opp og ned og opp og ned. Et lite stykke asfalt, som var vondt og godt, før et stykke grusvei, med sine positive og negative sider, og så de nydelige, tekniske stiene da! Men vi måtte være observante. Merkinga kunne nok vært bedre, men heldigvis oppdaget vi det raskt hver gang retninga ble feil. Maria fikk mer og mer vondt, og jobbet hardt for å holde mot og tempo oppe. Forståelig nok, med nærmere fem mil i denne kuperte løypa. Jeg var imponert og veldig stolt på hennes vegne da hun klarte å la fornuften seire og legge inn årene ved Sørkedalen. Tusen takk for følget!

Foto: Bjørn Hytjanstorp for Kondis

Jeg hadde allerede da begynt å kjenne på det: optimismen. Kanskje det var mulig. Det var jo bare et knapt maraton igjen! En drøy stigning ventet. Tre kilometer rett opp før siste toppunkt og det endelig ville begynne å gå nedover for godt. Et av flere nye, hyggelige bekjentskap akkurat her, og stigningen var spist opp like raskt som den startet. Et rødt skilt i det fjerne, og tallet 28 lyste opp.

Da kom den. Runner's high! Løperusen!

Jeg fløyt rolig og lykkelig innover stiene, kun avbrutt av en kilometers irriterende myrparti. Vått, dypt, sugende og saftig. Skoene ble tyngre enn blylodd, og vannblemmer vokste smertefullt fram på alle tær. Men der framme så jeg en rygg, og myr ble til tørr sti. Jeg passerte, og selvtilliten vokste. Ny rygg å jakte på. Jeg passerte, og slik fortsatte det, med jevne mellomrom. Fossum var siste supportstasjon, så cola, redbull og vidunderlige appelsinbåter gikk ned på høykant. 18 igjen! En liten søndagstur!

Lysakerelva, langs en lunefull sti som så absolutt ikke bare gikk strake veien ned, men hadde opptil flere trapper og høydemeter. Allikevel, stadig en ny rygg i det fjerne, og jeg var så høy på meg selv, nesten hulkende, på gråten, takknemlig over at ikke smertene var uutholdelige, men at jeg fortsatt kunne løpe, og jeg helt klart, definitivt! ville klare å tilbakelegge 80 km.

Nede på flat asfalt ser jeg etter 12-tallet, men det som møter meg er et skilt med tallet 9! Jeg roper et lite wohoo, mens jeg kvinner meg opp til å løpe i anstendig stil gjennom folkemengdene ved Tjuvholmen og Aker Brygge. Det er tungt nå, og asfalten er så hard, men jeg forbyr meg selv å gå. Ikke her i sivilisasjonen, med nummer på brystet! Så takknemlig jeg blir, hver gang jeg spotter en knallgul, veivende løypevakt, som står akkurat der det er nødvendig at de står. Jeg løper sikksakk (noe som faktisk er forferdelig vanskelig med 78 km i beina!), stønner høyt og brøyter meg fram gjennom folkemengden på brygga som ser rart på meg, rister litt på hodet og himler med øynene. Akkurat da skulle jeg ønske det sto 80 km med STORE, FETE bokstaver på startnummeret mitt.

Ny rygg der framme, Hilde denne gang, og jeg kommer opp på siden. Det er tydelig at hun også er preget og ikke særlig pratsom denne siste alvorsstund. Vi passerer skiltet med 1-tallet på, og hva skjer? Hun setter opp tempoet! Det var da som pokker, og jeg biter meg fast. Men der, like før Havnelageret hører jeg velkjent brøling og veiving: Anna! For en lykke å se henne der, 500 meter før mål, heie på meg. Hun av alle vet hvordan det føles å være der jeg er akkurat da. Takknemlig og fandenivoldsk trekker jeg pusten dypt. Nå skal jeg ikke være en pingle! Hold farten! Jeg klarer ikke si et ord. Klarte jeg å smile? Jeg hører henne peppe meg, og jeg holder farta mens jeg merker at Hilde slipper. Åh herregud, da må jeg i hvert fall holde helt inn! Så ufattelig langt det var rundt den gigantiske Operaen. MÅL! 09:46. Nummer 18 av 44 damer. Tusenmillionermilliarder følelser! Og total kroppskollaps.

Alle dere jeg møtte denne dagen, gamle og nye kjente, alle smil, klemmer, samtaler, latter. Dere arrangører, som må ha jobbet ræva av dere for at dette her kunne bli så vanvittig bra. TAKK!

Tror for øvrig det ikke blir noe av den strikkinga. Fortsetter heller å løpe, jeg.



Foto: topptid.no