Et spontant Skaubygdaløp

Skal du bare løpe ett terrengløp, så løper du Skaubygdaløpet. Her får du de aller nydeligste blåstier, kuperte og varierte, og så irrgrønne på akkurat denne tida av året. Du finner den triveligste stemninga, med akkurat passe mange deltakere og nesten like mange frivillige. Skaubygda IL har rutine i å arrangere dette år etter år, så løypemerkinga er upåklagelig, drikkestasjoner popper frem akkurat når du kjenner tørsten komme, og du får smil og heiarop fra blide løypevakter. Med en haug aldersklasser og klassepremier er det faktisk også en reell mulighet for at vi som aldri blir best kan få oppleve et øyeblikk i rampelyset.

Det ble egentlig helt impulsivt. Plutselig hadde jeg barnefri helg. Lørdagen brukte jeg på å traske rundt i regnet på stier i Østmarka i 4-5 timer. Balsam for sjelen, på tross av at jeg ikke løp, for det turte jeg ikke. Beina har vært litt skranglete etter langturen forrige helg. Men så sliten man også kan bli av å gå! Var tom og gjennomfrossen da jeg kom hjem, og ble liggende resten av kvelden i sofaen med varm te og en pc på fanget. Det er da det skjer. Man havner tilfeldig inn på terminlista til Kondis. Der lyste Skaubydaløpet mot meg, og jeg hentet frem minnene fra 2011 her. Du kan velge mellom 7 eller 21,1 km, hvor det perfekte i min tilstand hadde vært noe midt i mellom. Surfer videre innom yr.no og ser en stor sol. Roter rundt inne på ruter.no for å finne noe kollektivtransport, men det eksisterer visst ikke. Tenker at jeg jo tross alt har en sykkel. Inn på Google og måler 25 km i transportdistanse. Det kan gå. Men først sover vi på det.

Når jeg våkner med fine bein og sol fra skyfri himmel er det ikke noe å tenke på. Det er bare å sykle utover og ta det som det kommer. Må kjenne hvordan kroppen føles. Kan jo eventuelt bare spise en vaffel og heie! Jeg er ikke akkurat vant til å sykle særlig lenger enn den drøye mila til jobb, og vet at lårene blir tunge. Alle bakkene over Nesodden er ikke til å spøke med.

Jeg kommer fram i god tid og er ikke i tvil. Har jeg først karret meg helt ut hit, skal jeg også nyte hele halvmaratonløypa. Det får gå som det går, og jeg har alle mulige unnskyldninger dersom det virkelig går sakte eller blir trøbbel. Rundt 260 løpere peiser av gårde i en forrykende fart, rundt og rundt en parkeringsplass for å strekke ut feltet, og deretter rett innover og oppover i skogen. Som forrige gang ble det også nå raskt slunkent med folk og null køproblematikk på de smale stiene. Jeg hadde nok bare en liten baktropp igjen bak meg og var ikke så lysten på å havne helt sist. Tok igjen et par jenter, ble tatt igjen av et par menn, men ellers lite action.


Digge, digge stier! Foto: Skaubygda

Etter all stigningen i starten flatet det ut og var heller småkupert et langt parti. Det var bare å nyte landskap, skog og natur. Siden det hadde høljet ned dagen før var det også ganske sleipt og vått, og det ble veldig mye gjørmeplumping. Det er faktisk ganske tungt å tråkke dypt ned i sørpa, for så å nesten miste skoen på vei opp igjen, deretter drasse på et blylodd noen skritt før det meste av suppa faller av skoene, og du deretter plumper uti et nytt gjørmebad. Litt gøyalt er det også, men man føler seg ikke akkurat som noe fartsmonster.

Det var hele 6 drikkestasjoner, som alle dukket opp akkurat da jeg trengte dem. Sola stekte, og jeg var så tørst! Lysken begynte å gjøre vondt, og jeg måtte ha på håndbrekket i nedoverbakkene. Jeg som er så glad i nedoverbakker. Passerte en fyr som sa det var de tyngste to mila han noen gang hadde løpt, og det føltes litt godt å vite at det ikke bare var jeg som hadde det tungt. Jeg hevet armene og jublet så smått da jeg løp over målstreken, så takknemlig over nok en gang å ha en kropp som orker mer enn man tror.

Legg til bildetekst

Lettere sjokkert sto jeg og så på premieutdelingen da alle klassevinnere ble ropt opp og hørte mitt eget navn over høyttaleren. Barbeint og forvirret tenkte jeg raskt at det neppe kunne være flere med samme navn på samme sted, så jeg tok stolt i mot min aller første løpepokal og sugde fnisende til meg de ti sekunder med berømmelse. Skaubygdaløpet i mitt hjerte!

Så var det bare å sette seg på sykkelen og tråkke hjemover igjen, etter en innholdsrik dag og godt utnyttet egotripphelg.