Romeriksåsen på langs - 50 tøffe, tøffe kilometer

Etter EcoTrail har jeg lengtet etter å løpe langt igjen. Lengtet etter spenningen, forventningene, smertene, euforien. Dessverre har ikke beina vært helt med på leken, og det er en konstant greie i lyske/lår-område som har murret morgen og kveld, og gjort det problematisk å bare løfte foten for å ta på seg en sokk. Når man vet det vil gjøre vondt å løpe, mister man lysten til å løpe, og det har blitt betraktelig færre kilometer enn normalt siste måneden.

Romeriksåsen på langs 50 km fristet noe voldsomt, særlig etter at fornuften allerede hadde sagt nei til Farris Ultra (67 km) to uker før. Det var kun få ledige plasser igjen, og jeg måtte ta et valg. Tenkte at om jeg løper minimalt i dagene før løpet, burde jeg ha en sjanse. Jeg måtte bare ta den sjansen! Det var ganske uaktuelt å reise på ferie uten å ha en skikkelig utmattende og eviglang treningsøkt i mentalbanken.

Høyrisiko, egentlig. Samtidig tok jeg litt (for) lett på det og har tydeligvis mistet respekten for de mange kilometerne. Jeg har jo løpt 80, hva er vel 50 da? Det skulle vise seg at dette ville bli like vondt, om ikke enda tøffere enn EcoTrail. Sånt er vanskelig å vurdere i etterkant, siden ultragullfiskhukommelsen har en tendens til å konsentrere seg om endorfinene etter målgang. Det som var sikkert var i hvert fall at løypa var meget utfordrende. Samtidig var vi overlatt til oss selv inni skogen, uten noe form for support. Ingen løypevakter eller matstasjoner. Ingen motiverende skilt som viste hvor langt det var igjen. Hode og vilje var viktigere enn noen gang.

Men det var jo som sagt "bare" 50. Et deilig skogseventyr for å teste kroppen nok en gang.

Jeg kjente ingen som skulle hit, men ble sittende ved siden av ei veldig trivelig jente på bussen ut til startområdet. Det var godt for gryende nerver å kunne le og skravle sammen i ventingen før start. Vi holdt også følge første mila før jeg dro ifra. Håper du hadde en fin tur, Cecilie!


Henging og mingling før start

Været var varmt, med mer sol enn skyer, så jeg hadde på minst mulig klær for at ikke varmen skulle plage meg. Sekken var fylt med mat og drikke jeg hadde beregnet på slump, noe som skulle koste dyrt. For det første hadde jeg beregnet altfor lite drikke. 1,5 liter Ringerblanding holdt bare halve løpet, og jeg burde definitivt valgt brødskiver og bananer framfor gels, chomps og barer, som jeg så altfor godt vet jeg blir kvalm og uvel av.

Starten gikk, og etter bare 200 meter fikk jeg min første latterkrampe, hvor en fantastisk heiagjeng av brekende ull virret langs/over/i løypa. Gøyale sauer ble artige innslag flere ganger i løpet av turen. Stemninga var på topp, kroppen føltes fin, og tempoet var ultra. Vi gikk i bakker som hadde litt mer helning enn svak stigning. Kanskje burde jeg tatt det enda et hakk roligere første par milene, men jeg sørget for å holde pulsen relativt lav og melkesyra på en armlengdes avstand.


En drøm for terrengelskere

Så var det løypa da. Jeg tenkte at tøffere enn Flyktningeruta er det ingenting som er i Osloområdet, og sant er vel det. Jokeren denne dagen var sen snøsmelting kombinert med mye nedbør. Hva skjer i terrenget da? Det blir vått, mykt, sugende, saftig. MYR. Fytterakkern så møkkalei jeg er av myr etter denne turen. Skaubygdaløpet var bare en liten forsmak. Her var det kilometervis med myr, sikkert halve løypa (i hvert fall i hodet mitt). Det var umulig å løpe rundt, og løp du rett fram, så sank du ned. Jeg satt fast til lårene, og dro og dro før jeg heldigvis fikk opp både fot og sko. Det tok så enormt på kreftene.

Jeg vil allikevel ikke bare huske myra, for det var en utrolig fin løype. Smale, kronglete, tekniske stier. Jeg elsker slike stier, spesielt de som flyter over høydekammer uten altfor bratte stigninger. Vi fikk noen kilometer befriende avbrekk ut på heller steinete skogsveier som etter en stund gjorde at man lengtet til stiene igjen. Inov-8 er ikke behagelige på grus med sine tynne såler.

Duftende lyng og blåbærbusker så tett på stiene at leggene mine ble fullstendig oppskrapa. Urutinert å ikke ha på kompresjonsstrømper og gaiters (imponerende mengder småsteiner, pinner, barnåler og gjørmeklumper finner vei oppi skoene), men jeg droppet det i dag på grunn av varmen. Merkingen var bra, selv om jeg kunne bli usikker når det nesten ikke så ut som noen hadde gått på den nesten gjengrodde stien enkelte partier. Det var noe av det som var så fint, at det var så mye nesten uberørt skog. Den følelsen å komme i åpne partier og løfte blikket et sekund fra stien man løp på.

Men så var det den pokkers myra da. Den kom alltid da føttene hadde tørket noenlunde og løpebeina hadde fått en grei rytme. Etter drøye to mil var jeg rett og slett begynt å gå tom. Beina var blytunge. Det verket i bekken, lyske, diverse gnagsår, og jeg følte meg gradvis mer kvalm, svimmel og uvel. Jeg drakk jevnlig og presset innpå næring, og begynte å sette meg delmål. Snart over halvveis. Fra 22 til 28 var jeg godt nede i kjelleren, allerede.

Men jeg vet at det svinger, at det bare er å holde seg rolig joggende, så går det framover, og snart svinger det oppover igjen. Flate, tørre skogspartier løsnet opp humør og motivasjon, og en god rygg å holde hjalp så veldig. Vi var vel en 4-5 stykker som løp i rykk og napp forbi hverandre. Gikk litt i bakkene, løp litt, stoppet litt for å drikke fra bekker, vekslet noen setninger, ga noen støttende ord, lo litt, klaget litt. Egentlig veldig fint. Jeg koste meg jo også, selv om det var tungt, og jeg hadde veldig fokus på å passere 31 kilometer, fordi det da bare var 19 igjen.

Smilet viser at det tross alt er en grunn til at jeg gjør dette. Foto: Kondis

Jeg savnet virkelig en matstasjon. Tanken på en banan eller et glass cola gjorde meg nesten gæren, men desto mer innbitt på å komme meg til mål før det ble kveld. Jeg hadde gitt opp å få i meg mer næring, bare tanken fikk magesyra til å boble. Men jeg var så tørst, måtte spare på de få dråpene jeg hadde igjen, og slurpet grådig innpå da jeg passerte lett tilgjengelige bekker.

Nå hadde jeg løpt fra den lille gruppa og forsøkte å fokusere på å holde dem bak, selv om det aller mest fristet å legge seg ned og ta en høneblund i lyngen langs et av de vakre vannene løypa passerte. Magekramper og stikkende korsrygg til tross, det eneste som holdt meg løpende var det enkle faktum at jeg ville komme raskere fram enn ved å gå. Hver eneste kilometer telte nå, og det var en befrielse å endelige passere 40. Hold ut, hold ut.

Og så den forbannede myra. Skulle det aldri bli slutt på den? Som om ikke det var nok, så var det nå en ny utfordring som ga hodebry og snegletempo. Meter på meter med sleipe rullestokker på langs, med jevne mellomrom den neste mila. Så utrolig vanskelig å balansere over, og så irriterende sakte det gikk!

Men jeg kjente det begynte en svak, velkjent sitring innvendig. Jeg så på klokka og satte en målsetting på sub 6:30. Tanken på medaljen fikk meg til å smile. Samtidig begynte jeg nå, etter nesten en mil alene å se rygger foran meg. Jeg hente inn 4-5 stykker disse siste, uendelig lange kilometerne. For nå ville jeg bare i mål. Jeg var rett og slett for sliten til å gå. Jeg orket ikke mer! Siste kilometeren fikk jeg følge med en av de mange blide, trivelige og lett gjenkjennelige RULK-løperne, som jeg passerte målstreken sammen med. Dette bildet er ganske beskrivende for alle følelsene som raste gjennom meg:

Foto: Kondis

Og for en særdeles hyggelig velkomst! Applaus og jubel, og en tallerkenstor medalje hengt rundt halsen av smilende arrangører. Det er nesten så tårene spretter av emosjonell takknemlighet. Utrolig nok var magen klar for næring, og kaffe, cola, betasuppe og vaffel smakte helt himmelsk!

Et prikkfritt arrangement gjorde en ikke så prikkfri kropp og form allikevel til en glad skrott denne dagen. Nummer 11 av 32 damer er jo heller ikke så verst. Jeg er fortsatt en ultraløper, og jeg gir meg ikke riktig enda.