Emo Rallarvegsløpet 61 km

I flere år har jeg drømt om å løpe Rallarvegen fra Flåm til Haugastøl. Litt skeptisk til all stigningen fra fjord til fjell, og en ultradistanse på 82 km fordelt på to dager (54+27), men allikevel så fascinert av naturopplevelsen og atmosfæren. Når det endelig ble plass i ferieplanene, kunne jeg ikke annet enn å benytte meg av muligheten til å få en opplevelse for livet.

Nå ble hele helgen sterkt preget av et rykende ferskt og smertefullt samlivsbrudd, men jeg var utrolig glad for at jeg den fredagen klarte å karre meg på toget, i stedet for å bli værende i fosterstilling under dyna. Med så gode mennesker rundt meg visste jeg også at det kunne bli ganske fint, tross alt.

Jeg fikk en god helg takket være alle de herlige menneskene, spesielt ultradronningene Mette, Therese og Cecilie, og all tid sammen med dem ga mye internhumor og gode samtaler. Tross minimalt med søvn og næring i dagene før, føltes ikke kroppen altfor død, og jeg var innstilt på en rolig og positiv tur opp på Hardangervidda.

Jeg er heldig som kjenner disse tre!

Det ble varslet heftige vær- og føreforhold i fjellet, noe antallet deltakere bekreftet. Ingen siste liten påmeldinger, og opptil flere avmeldinger. Jeg tenker heller at jo mer strabasiøse forhold, desto større opplevelse og mestringsfølelse oppnår man, og velger (naivt) å stole på at arrangører vet når det eventuelt skulle være uforsvarlig å gjennomføre. Da vi kom opp, var det faktisk blitt besluttet å korte ned første etappe fra 54 til 34 km, siden de siste 20 km ikke var særlig løpbare. Vind, regn, tåke og noen få plussgrader, samt så mye snø at vei og merking ikke ville være synlig, ble rett og slett for risikabelt. Det føltes helt greit, i hvert fall da vi fikk bekreftet at det allikevel ville telle som ultraløp, og Hytteplanken var så godt som i boks.

Været ble allikevel langt fra ille, bare veldig variert. Da vi startet i Flåm, var det oppholdsvær og behagelig temperatur. Mette og jeg cruiset oppover dalen, nesten bakerst av alle de andre som fosset av sted, men like blide for det. Vi var med for opplevelsen, og tapte mye tid på å ta bilder og nyte utsikt underveis, men fikk derimot mange minner å se tilbake på i ettertid.

Goat surfing. De beste surfebildene ble for vulgære til å vise for offentligheten.

Fra 0-1300 moh

De 21 steile hårnålssvingene opp til Vatnahalsen gikk saktere enn saktest, men så var det også ufattelig godt å komme til topps og finne depotet med mat og drikke vi selv hadde lagt ut på vei ned før start. Litt sørgelig å se at det kun var et par-tre sekker utenom våre, helt klart baktroppen denne dagen. Vi prøvde raskt å stappe innpå litt drikke og næring før vinden satte seg i marg og bein. Her oppe blåste det nemlig heftig, men vi jobbet oss videre, lettere oppløftet av å nærme oss tregrensa. Det plaget meg litt, at nivået på deltakerne var så høyt at vi lå som den bakerste tiprosenten, men Mette kommanderte meg til å tenke på alle de millioner som faktisk satt hjemme i sofaen og aldri ville stilt opp på noe sånt.

Nå begynte det også å regne, og vinden tiltok. Samtidig føltes det så kort, at vi bare skulle løpe 34 km denne dagen. Ingen grunn til å gå i bakkene, med andre ord. Etter depotet var det bare halvannen mil igjen. Så lite i teorien, men så langdrygt oppe på fjellet. Lite visste vi hvordan det ville føles å løpe over snøfonn etter snøfonn som lå skrått nedover fjellsidene. Det gikk nemlig ikke raskt, og med vanlige løpesko var det heller ikke noe grep på glatta. Men heftig var det, og vi bannet og lo litt om hverandre. Jeg sklei på rumpa ned en skrent, mens Mette forsvant ned i et snøhull, og hadde balansene vært på bærtur, kunne man faktisk lett sklidd helt ned i et av de mange iskalde, livsfarlige fjellvannene.

De siste kilometerne var uendelig lange. Jeg ba Mette rope ut for hver kilometer, siden Garminklokka mi som vanlig hadde takket for seg. Vi var iskalde og gjennomvåte, og følelsene mine sto utenpå kroppen. Tårer og snørr i skjønn forening. Endelig i mål etter første etappe!

Pippi og Ronja Røverdatter. Overlever alt. Gir oss aldri.

Dag to føltes kroppen ganske grei, tross nok en natt med tre timer søvn. Vi hadde fått god restitusjon med sen middag og en øl dagen før, og denne dagen kunne vi ikke drømt om bedre vær. Solen strålte, og igjen fløy alle av gårde i 5:00-fart eller raskere. Vi tok det rolig, kanskje en god del roligere enn nødvendig, men igjen, vi nøt. En løypeprofil man bare opplever i de våteste drømmer: slak nedoverbakke i åpent høyfjellslandskap, hvor du nesten hele veien så den fargerike rekken av løpere foran deg.

Da det bare var en mil igjen, kjente jeg beina hadde lyst til å dra på litt. Jeg løp alene videre, plugget musikk i ørene og kjente på alle slags følelser der jeg med litt høyere puls kunne rulle nedover. Nå begynte jeg også endelig å ta igjen rygger, for første gang etter alle disse milene. Sju stykker passerte jeg de siste kilometerne, og jeg var virkelig genuint glad, samtidig så utladet og emosjonell, da jeg endelig passerte mållinjen.

Verdens beste løpssamhold, alle så glade på hverandres vegne, nye bekjentskaper, opplevelser for livet og intet annet enn godord å si om arrangører og arrangement. Hit drar jeg gjerne tilbake for å løpe den fulle distansen!