Det røde huset Backyard Ultra - last man standing!

Noe av det kjedeligste jeg vet er brettspill. Kortspill kommer på en god nummer to. Spill som inneholder ultraløping, derimot, det har jeg sansen for.

Konseptet er slik: Traseen er en runde på 6,5 km på teknisk sti og grusvei med drøyt 100 meter stigning. Ny runde starter hver time, så man må rekke tilbake innen neste start, og man velger selv om man vil/orker/gidder å starte på ny runde. Den som står igjen med flest fullførte runder er vinneren.

Utfordringen er fristelsen til å la være å starte på neste runde når man begynner å bli litt sliten og lei. Det er så veldig behagelig og enkelt å bare bli sittende i solveggen med en kald pils, Sharons (den fantastiske arrangøren) brownies og gode løpevenner (som det etter hvert blir flere og flere av i målområdet). Spenningen er å se hvor mange som fortsetter når det begynner å dra seg til etter noen timer.

For en dag! Det begynte tungt og trått. Beina var sirup, og jeg hadde våknet med en hodepine denne dagen som bare ble verre. Jeg hadde ultradistanse som mål før start, men følte meg langt fra trygg på at det kunne gå. Etter de første 3-4 transportetappene måtte jeg ty til et par smertestillende, og sakte, men sikkert løsnet den pulserende dundringen i hodet. Med gratis massasje på anspente skuldre fra skjønne Maria, falt ting mer på sin rette plass i AS Kroppen.

Nå begynte det seriøst å bli moro. Jeg byttet sko fra lette, tynnsåla Inov-8 talon190 terrengsko til myke, digre, deilige Hoka Bondi4, og det var rene genistreken. Kilometersankingen begynte å betale seg i en stadig økende mestringsfølelse. Ingen tvil om at jeg skulle tangere min forrige total på 6 runder (2013) og kassere inn ultra med minst 7 runder (45,5 km). Hver runde roterte tanker, følelser og vurderinger med stadig nye justeringer av dagens mål. Jeg tok det hele tiden rolig, holdt pulsen lav og gikk litt i de bratteste kneikene. Rett og slett fornuftig og bedagelig for å kunne holde ut lengst mulig. Pausene ble dermed 10-15 minutter med påfyll av allslags godsaker og mye drikke. Dette er løpet der man spiser mer enn man forbrenner.

Både 7. og 8. runde ble løpt og feiret med Siri. Jeg kunne ikke helt tro det selv, men selv om jeg kjente beina var begynt å bli slitne, så stagnerte det og ble ikke verre. Hva annet kunne jeg da enn å fortsette? Nå begynte jeg bare å bli rimelig lei av selve løypa. Samtidig var det såpass få løpere igjen at man måtte holde ut i sitt eget selskap det meste av tiden. Kilometerne var betraktelig billigere når man løp i flokk tidligere på dagen.

Etter 9 runder konkluderte jeg med at 58 km hørtes for teit ut, og jeg avsluttet med de fine tallene 10 runder og 65 kilometer. Følelsen av at jeg faktisk kunne presset meg en runde eller to til gjorde at det var som å slutte på topp, høyere enn høyest på komfortabel endorfinrus. Det holdt til en absolutt godkjent 4. plass (hvor beste kvinne og mann endte opp med 12 og 15 runder).

For en aldeles fantastisk dag, med både gamle og nye fine, gode løpevenner!