Løype!

Jeg har kommet til paradis, tenkte jeg, der jeg fløy bortover langrennsløypa!

Ett år siden sist, og det ble vel bare en liten håndfull turer i fjor. Før det, knapt rørt et par langrennsski på over 15 år. Jeg fikk en forsmak og blod på tann i fjor, men med total mangel på kunnskap om smøring og skiteknikk, så rakk ikke den gryende interessen å utarte seg noe videre før snøen smeltet bort igjen.

Men så kom det en ny vinter, og sammen med den lysten til å gå mer på ski. Med ett år eldre barn er det også hakket lettere å komme seg ut om kveldene (bedre søvn, mer energi, mer egotid osv), så jeg håper i år å utvide horisonten utover den lille lysløypa vi har her i bakgården. Litt begrensninger er det jo når man ikke har bil, men man får det til hvis man vil!

Når denne kroppen inntar skiløypene går det derimot ikke stille for seg. Her er det fullstendig fravær av "svisj-svusj" og aerodynamiske bevegelser, til fordel for massivt urytmisk "klikk-klakk" og stiv passgang med jevnlige innslag av balansesvikt. Sikkert svært underholdende for de jeg passerer (ja, for fram og forbi skal jeg, med høy puls og god fart, for litt kondis og styrke har jeg da opparbeidet meg!), men jaggu er det ikke litt moro for min egen del også. Hei hvor det går i utforbakkene! Som et barn hviner jeg frydefullt nedover og håper jeg aldri skal komme til bunns av bakken.

Drøye 8 kilometers vitamintilskudd ble det. En pen, men forsiktig sesongdebut.

Magisk i Grønliåsen.

Det har blitt deprimerende lite løping denne uken, som direkte konsekvens av langturen (28 km) lørdag. Ankelen er vond, så vond, som om jeg skulle ha tråkket skikkelig over, men det har jeg jo heller ikke. Kanskje var det det ujevne underlaget over så lang tid som førte til overbelastning. Ikke vet jeg, men jeg antar at løpepause er det eneste som hjelper også denne gang. Jeg forsøkte 3 kilometer på mølla for to dager siden, og 5 kilometer hjem fra jobb i dag. Uten suksess. Begge disse turene burde jeg nok droppet, men jeg lengter, jeg lengter. Alltid, uten unntak går jeg på en smell når jeg øker mengden bare bittelitt, og det føles frustrerende å aldri kunne komme seg videre, men stadig måtte hoppe to skritt tilbake.

Å grave seg ned hjelper i hvert fall ikke, og det fins jo alternative treningsformer. Da er det deilig å oppdage at det også er andre muligheter enn kun svømming (uaktuelt) og sykling (innendørs), i hvert fall når man savner å kjenne den stikkende kulden i ansiktet og trekke herlig, kjølig vinterluft ned i lungene.

Endelig fikk jeg sendt inn Garminklokka, og et par dager senere ramlet et nytt pulsbelte ned i postkassen. Det ble feiret med bortimot perfekte pulskurver á la Silja på ukas tøffeste spinningtime på SATS.

Intervallserien var (4 min prøvedrag) + 2*4 min + 2*6 min. Grusomt og godt!
Igjen bikker jeg bare såvidt 170-172 i puls når jeg gir absolutt maksimal innsats.

Dyster løpetur hjem i bitende kulde (-8 og altfor lite klær) og skrikende ankel passet godt med dyster og vakker musikk i ørene.