Mer, mer, mer!

Jeg gremmes over tanken på å måtte stappe meg inn i et forsinket, smekkfullt tog om morgenen. Jeg fryder meg de dagene jeg kan løpe. Kunne jeg bare gjort det hver dag! Nå er det ikke lenger slitsomt å løpe den mila til jobb. Det er ikke noe ork, knapt noe planlegging. Mye er også takket være den fine høydeprofilen jeg tidligere har nevnt, med noen få, slake motbakker i starten som får i gang varmen i kroppen, og deretter kun nedover og bortover, ganske så behagelig! All slags underlag kan man klare å forsere, snø og is, sørpe og vann, så lenge viljen og lysten er der.

Som vanlig er beinhinnene kjappe med å si fra når jeg øker mengden, og det verste de vet er vel nettopp disse transportetappene med mye asfalt (mer myk snø, takk!), så jeg er nødt til å holde igjen. Jeg vil ikke holde igjen! Det er så deilig å starte dagen med den friske, skarpe luften (ikke måtte inhalere det sidemannen spiste til middag dagen før), lytte til rolig favorittmusikk (ikke høylydte debatter om disse forbaskede, forsinkede togene), fascineres av lys og soloppgang og vidunderlig utsikt over Oslofjorden (ikke hodebunnen til naboen), og kunne starte dagen helt for seg selv i sin lille innkapslede sfære (ikke fysisk nærkontakt med x antall kjente og ukjente mennesker).

Men jeg får holde meg til et par slike transportetapper i uka, hvor jeg kan rekke tunge til bilkøene og vise fingeren til NSB. Så får jeg dagdrømme framover til neste mulighet, mens jeg slår kneskålene inn i en annen hyperventilerende og rødsprengt pendler på vei til jobb, nok en gang langt innenfor intimsonen.

Nå: frosne grønnsaker på leggene.

I dag hjem fra jobb med Anna, inn i solnedgangen.