Smaken av skog!

Jeg kjenner at jeg blir litt stressa. Det blir for mye med alt man bør kunne, alt man bør gjøre, og alt man må ha for å løpe. Løpe best mulig, raskest mulig, lengst mulig! Her er jeg med mine to ukentlige turer for tiden og kan se langt etter noen form for formprogresjon. Jeg vil gjemme meg bort fra alle tanker og alt snakk om konkurranser, løpsteknikker, treningsprogrammer og utstyrsoppdateringer.

Hvorfor? Fordi det det til syvende og sist bør handle om, er hva jeg selv liker, ønsker og trenger. Hvordan liker jeg å trene, hva tåler kroppen min, hvilke forutsetninger har jeg for å klare det ene eller det andre.

Jeg lengter etter skogen, og i helgen fikk jeg for første gang på så altfor lenge kjenne myke skogsveier under føttene igjen. For en nytelse! Kun lyden av vindens sus i trærne, frisk luft uten antydning til eksos, strålende sol og smeltende snø. Hvor enn man vil i Oslos Østmark er det mye stigning, men blåser man i tid og tempo, setter ned farten, korter ned skrittlengden og tar armene i bruk, så kommer man seg opp. Opp til byens tak!
Og jeg gleder meg som et barn til å utforske disse dype skoger og høydedrag ved hver anledning utover sommeren. Drømmen er å løpe Flyktningeruta i løpet av 2012, en ekstra utfordrende og historisk løype skiltet  tvers gjennom Østmarka fra Skullerud til Enebakk.


Jeg vil leke og ha det moro når jeg trener. Betyr det at pulsen må være lav og smertene fraværende? Absolutt ikke. Jeg vil jo ikke kjede meg heller! Dess hardere treningsøkt, jo flere endorfiner og velværefølelser. Utfordringen er å holde ut mens det står på, for godfølelsene kommer som regel først etterpå. Jeg kan nok definere meg som litt umaksredd, en iboende motstand mot å måtte gjøre mer enn nødvendig. Det er vanskelig og heller ikke så fristende å presse seg. På løpeturer kjenner jeg når pulsen går opp at trening over terskel ikke er mitt trivselsområde, samtidig som jeg selvmotsigende nok vil kjenne at jeg trener.

Mange fristende valgmuligheter i skogen!

Jeg går noen runder med meg selv. Selv om jeg gjerne skulle løpt mye mer, så må jeg godta kropp og bein slik de er, ta hensyn til de begrensninger jeg har og gjøre det jeg kan og liker. Det frister for øyeblikket ikke så veldig å delta i løp her og der, annet enn for det sosiale. Stor var allikevel sorgen da jeg brått oppdaget at den ferske familietradisjonen i Larviksløpet var satt opp samme dato som jobbtradisjonen Sentrumsløpet! Hvor uproft er ikke det, å sette opp et løp samme dato som Sentrumsløpet!

Vi teller under 200 dager til Berlin, og brått gikk det også opp for mannen i huset. Vår første samtale om dette har nå funnet sted! Men noen får rett og slett urettferdig nok mye gratis gjennom genene, når han på sin første lille løpetur på et uvisst antall år løper 5 kilometer på under 25 minutter (men jeg kan for såvidt godt nevne at han inntok stuegulvet i fosterstilling en lengre periode etter endt økt, selv om jeg formant ham om å ta det rolig. Mannfolk!).

Eldstejenta lo rått og lenge da hun så pappaen i noe så uvanlig som løpeklær.

.