Østmarkekskursjon!

Endelig våkner våren til liv og siste rest av snø smelter bort. Markas muligheter til fots åpner seg for fullt, og det er bare å ta for seg av uendelige mengder skog og stier vi har like foran nesa vår! Det blir nok flere og flere fredagskvelder framover der jeg sitter med et glass vin i hånda og hodet dypt inne i pc-skjermens ruteplanlegging. Hver sin lyst!

Et par ting bør man ha i bakhodet før man drar ut i marka:
* Planlegger du en tur i ukjent område vil den sannsynligvis bli lenger og ta lenger tid enn beregnet. Ikke gi løfte om at du skal være hjemme innen en viss tid uten å ha god margin!
* Sjansen for å ta noen feil veivalg på turene er også høyst tilstedeværende. Stier deler seg hele tiden og er ikke alltid like godt skiltet. Man mister fort retningssansen inne blant trærne.
* Legg en plan på forhånd, merk deg navnene i området, siden skiltene du møter underveis ellers ikke vil gi noen logikk for retning. Satelittsignaler og mobildekning kan også fort forsvinne blant høye fjell og trær.
* Drit i tempo og snitthastighet. Oslomarka er veldig kupert, og vil du oppleve stille, ensom natur fremfor mer trafikkerte og populære ruter, holder du deg på stiene. Det gir deg de beste naturopplevelsene, men også de tyngste. Klatring går sakte, men er gøy!

Terrengsko måtte på, men vann tålte de ikke!

Jeg ville spare beina for asfalt, så jeg syklet de 5 kilometerne opp til Godlia, en av mange innfallsporter til Østmarka. Derfra jogget/sklei/klatret/hoppet/gikk jeg gjennom alle slags variasjoner av føreforhold de 9 kilometerne inn til Vangen, hvor jeg faktisk aldri tidligere har vært.

Tvers opp og over bratte høydedrag, gjennom den tetteste skogen og dypeste, mørke dalsøkk. Jeg løp over speilblank is, slushsnø, tørre stier og våte skogsveier via Sandbakken, Skjellbreida og til slutt til markastua på Vangen, badet i sol og duftende av nystekte vafler. Sukk!

Skummelt å sette seg ned et kvarter med ganske rundjulte bein. Enda skumlere å hive innpå vaffel og kaffe før jeg skal tilbakelegge samme distanse hjemover igjen, helst med en fungerende mage. Men hjelpemeg så godt det var med det lille energipåfyllet!

Har det noen gang smakt bedre!

Tungt å sette i gang hjemover samme vei, men etter en liten kilometer med nedoverbakke gikk det av seg selv, og da jeg entret skogsstiene igjen var jeg blitt så uoppmerksom at jeg jogget rett forbi et skilt som viste en helt annen retning enn jeg valgte. Jeg begynte å kjenne en viss skepsis da jeg kravlet meg ned denne skråningen, kunne ikke huske at jeg hadde klart å komme meg opp dette speilblanke bekkeføret:

Etter å ha løpt i fullstendig feil retning en kilometer, fikk jeg heldigvis de siste 5% av mobilbatteriet til å vise meg hvilken retning jeg i stedet skulle, og jeg fikk snudd og måtte da atter en gang forsere iskneika. Da var det nesten bare befriende å få slike bratte stigninger uten antydning av is etterpå:

En siste påfyll med vann på Sandbakken før siste utfordring var å komme seg over høydedraget tilbake til den etterlengtede sykkelen. Jeg var på nippet til å tråkke over med den allerede vonde ankelen flere ganger, og håper ikke den har tatt noen skade av dagens tur.

To mil var et godt jafs, men belastningen kjennes helt annerledes enn etter samme distanse på asfalt. Lav hastighet og mykt, men svært varierende underlag gir en annen belastning, mer skånsom føles det som, og jeg er ikke så sliten som jeg skulle trodd. Hjem til årets første grilling og utepils i verandasol - kan en lørdag bli mer perfekt enn det?

En del av turen, før mobilbatteriet døde:

Helt nydelig!