99 km på fire dager.

Tenk det, brått slo det meg at jeg hadde tilbakelagt litt distanse disse dagene med barnefri.

Sykkelen skal nå ha det meste av æren for det, selvfølgelig.

Det er ikke ofte jentene våre er borte på overnattingsbesøk noen dager, men tiden utnyttes da maksimalt. Mannen drar på festival, og jeg stikker til skogs, så særlig romantisk er kanskje ikke det, men det er slik vi ønsker det. En dag på Øya sammen skal allikevel bli fint, men jeg trenger å være ekstra usosial og aktiv i dagene før for å sette pris på all mennesketrengselen i parken en hel slik dag.

I fjor endte jeg opp med å sykle meg vill langt inni tetteste østmark, som du kan se her, men ensomheten og skogsoverdosen på den turen var det som måtte til for å aktivere et sosial behov, som ble tilfredsstilt med dagspass på Øya neste dag. Det er vel en sirkel det der, god eller ond, alt ettersom, for jo mer man surrer rundt i sin egen trygge verden, dess vanskeligere er det å forholde seg til andre mennesker. Man må oppsøke det sosiale for å lære seg det sosiale; spillereglene, kommunikasjon, kultur, og det er jo så viktig, for kontakten med andre mennesker er det mest verdifulle man har. Så om jeg da føler meg ukomfortabel i så godt som alle sosiale settinger, jo større, dess verre, og jeg alltid biter meg i tungen der og da, samt overanalyser alle samtaler ned i minste detalj i etterkant, hvor jeg gremmes, igjen og igjen, over mine lett mangelfulle sosiale evner, så er det alltid verdt det, å komme seg ut blant folk.

Men nok om det, og over til sykkelturen hjem fra jobb i går. Hvorfor ikke ta toget til Lillestrøm og sykle rundt Østmarka via Enebakk? En strekning på ganske nøyaktig 57 kilometer, som er en lett søndagstur for syklister, men en distansepers for urutinerte meg. Dette er flotte veier for landeveissykling, selv om det var i overkant mye trafikk. Jeg og min hybrid klarte oss greit, selv uten sykkelpedaler og litt lite luft i dekkene. Duvende landskap, vakkert langs store Øyeren og nye bekjentskaper med regionens småbebyggelse. Jeg spurte meg selv underveis, om jeg virkelig syntes dette var moro, men der ble jeg svar skyldig. Sånn skikkelig stas var det ikke akkurat, men det er følelsen etterpå som er premien. Rompa fikk svi, men det var jeg forberedt på.

Så måtte jeg bare ut på en liten skogstur i dag også, 13 kilometer på både tørre og gjørmete stier, og ikke et eneste annet menneske langs Oldtidsveien i Grønliåsen. En god anledning til å høre gjennom morgendagens aktuelle festivalartister, med trofast Koss-lyd på ørene. Mye bra å glede seg til: Sweden, Best Coast, First Aid Kit, Highasakite, Heyerdahl, Bon Iver, SBTRKT, Philco Fiction. Og en kilometerfri kjærestedag med god samvittighet.

Historisk oldtidsvei.

Hvordan komme seg tørrskodd over denne suppa?