En viktig test.

Jeg noterer seks uker til maraton. De siste 2-3 ukene før løpet har vi nedtrappingen (selv om jeg i grunnen ikke løper mye nok til å ha noe å trappe ned), men jeg skal i hvert fall ikke sette noen distansepers den siste tiden. Det vil altså si at jeg har fire uker framover hvor jeg må få inn et par lenger-enn-noensinne-turer.

Turen i dag skulle helst være 28-30 kilometer, og det burde jeg i teorien klare greit med grunnlaget jeg har. Allikevel tar jeg ingenting for gitt for tiden, så jeg var litt spent på hvordan det ville gå. Hvis det ble kollaps underveis, ville det i hvert fall gi en ganske tydelig pekepinn på hvordan jeg ligger an til i det hele tatt klare å karre meg til målstreken i Berlin. De få samtalene vi har om dette hjemme handler vel stort sett om DNF-scenarier, hvem som bryter først, når vi kan dumpe hverandre underveis, prognosene for å komme helt til mål. Men om vi bryter eller ei: En fantastisk opplevelse skal det uansett bli!

Lett regn og fin temperatur la alt til rette for en fin tur i dag, og jeg våget meg ut på den relativt flate asfaltløypa rundt Gjersjøen. Det murret de fleste steder nesten fra start, men den første mila ble en ganske grei transportetappe. Det gir en mestringsfølelse når kilometerne tikker oppover og en ekstra piff i å holde helt inn. Utfordringen er å vite når man bør lytte til kroppens smertesignaler og stanse, og når den tåler å presses litt ekstra. Etter to mil begynte jeg å slite, det ser man også tydelig på tempoet. Men klarer jeg ikke i underkant av tre mil nå, ser det mørkt ut for maraton.

Planen var superrolig, og farten lå på 5:25-5:55 de første tjue. Jeg løp med håndbrekket på den første mila, mens det føltes passe anstrengende andre mila. De siste åtte kilometerne hjem lå derimot på godt over 6 min/km. En del oppoverbakker har vel litt av skylda, men tallene representerer den følelsen jeg hadde.

28 var virkelig alt jeg klarte i dag. Kanskje hadde jeg hatt mer å gå på uten bakkene, samtidig som jeg føler at det løsner litt opp i kroppen når det er litt kupert, at variasjonen er bra for min skrøpelige kropp. Jeg vet ikke, men jeg er vel ikke akkurat blitt beroliget. Ny, lengre tur om et par uker igjen, så får vi se da!



Nok maraton. Før den tid kommer SkiLøpet og Oslo Maraton, begge med 10 km distanse for min del. Til min store glede oppdaget jeg at SkiLøpet har noe så fantastisk som barnepass! Det har jeg virkelig lengtet etter å se et løp som har. Kanskje klarer jeg dermed å lure mannen med også? ("Nei! Sjekk den stigningen mot slutten da! Jeg skal ikke løpe bakker, ikke en eneste, for det er jo ingen bakker i Berlin! La meg i hvert fall tenke på det." Nuvel, vi får se om jeg klarer å dra ham med.

Jeg har også endret distanse fra halvmaraton til 10 km i Oslo Maraton. Det er tross alt bare en uke før maraton (dårlig planlagt...). Nå har jeg ikke så store ambisjoner for disse milløpene, siden jeg bare har hatt saktegående langturer i hodet i år, men det skal bli moro med et nummer på brystet igjen!

Og innimellom slapper vi av med litt tennis.