Planer for morgendagen, sa du?

Ja, for i morgen er det dags for SkiLøpet, som arrangeres for første gang! Jeg har stor tro på at de vanlige oppstartstabbene ikke kommer til å oppstå her (som dårlig løypemerking, for få doer, feilmåling av distanse etc.) med rutinerte Janicke bak spakene. Her i huset stiller hele den kvinnelige husstanden, mens mannen skylder på kneet ("...og noen må jo ta bilder!").

Forventningene til egen innsats er ikke større enn at jeg håper det blir en morsom løpsopplevelse, og jeg kjenner allerede nervene snike seg innpå, med kun en eneste konkurranse i år (Larviksløpet i april). Nå har fokuset vært rolige langturer, med håp om å overleve maraton om 30 (shit, er det bare 30!) dager, så fart og sprut har vært bortimot fraværende. Jeg har allikevel fått tvunget inn to intervalløkter på tredemølla siste måneden, bare for å sjekke om det er noe liv i beina.

Gårsdagens noe rotete pulskurver:

To kilometer oppvarming, for deretter 400-600-800-1000-800-400 meter med 13 km/t (4:36 min/km) på alle intervallene, og siste på 13,5 km/t (4:26). De korteste burde vel strengt tatt vært raskere enn de lengste, men pytt, tungt var det! Jeg måtte kutte ut ytterligere tre intervaller som var planen da jeg kjente hoftene begynte å skrike, og fikk derfor ikke tatt ut alt. Allikevel, ikke en eneste gang over 170 i puls, da mener jeg at jeg ikke har klart å presse meg hardt nok!

Det blir moro med løpsfellesskap og nye løyper, med nummer på brystet og sommerfugler i magen, så skal jeg prøve å ikke bli skuffet om jeg bruker over 50 minutter på mila. Så lenge hoftene holder. Nå er det bare å snekre sammen en spilleliste som kan overdøve flodhestblåsebelgprustogpesingen med puls langt over komfortsona.

Jeg rakk såvidt å sykle over 300 kilometer denne måneden, og fryder meg over den fine utsikten mot en fantastisk barkode, på vei til og fra jobb.