Etterlengtet langtur!

Endelig helg, og endelig muligheten til å tilbringe et par timer lang til skogs i dagslys. Jeg gadd ikke en gang sjekke værmeldingen, så rastløs var jeg etter et gjensyn med sti og trær. Man er uansett garantert gjørme, sleipe røtter og gjennomvåte sko på denne tida, så lenge snøen fortsatt er fraværende. En kan like godt bare innstille seg på det verste, så kan det jo tross alt ikke bli verre!

Med en døgnrytme som er litt forskrudd for tida, spratt jeg opp halv sju, satte klar havregryn og NRK super til to småtroll som allerede var oppe, og listet meg ut døra før det begynte å lysne. Det er så fint, å løpe inn i den nye dagen, stå opp sammen med sola. Ikke at det var sol denne dagen. Tåka hang tjukk, og lufta var rå av fukt. Et par plussgrader var uansett perfekt temperatur.

Hvor går turen? Jeg bruker betraktelig mindre tid på kartstudier nå som jeg begynner å kjenne de grøvste trekkene av marka nær oss. Det er en fordel, dersom jeg brått skulle føle for å forkorte eller forlenge turen underveis. Samtidig må jeg våge å legge ruta lang nok, for nærmer jeg meg hjemmet uten å være helt distansetilfredsstilt, så frister allikevel dusj og mat mer enn et par ekstrarunder i 3km-lysløypa ved huset.

Jeg visste det ville bli gjørmete i flere partier, og da er det ikke annet å gjøre enn å ta tida til hjelp. Bildet nedenfor tok jeg i sommer, og nå var tilstandene betraktelig verre, i tillegg til at det fortsatt var mørkt ute.

Men når man klatrer seg oppover i høydemeter, tenker man at det unektelig må være litt tørrere på topps, og det er også noe tilfredsstillende med det å stige oppover mot toppene. Over høydekammene i Østmarka er det lyst, åpent og ensomt, og jeg har det som plommen i egget bortover blåmerka stier, opp og ned, sleipt og utfordrende, men allikevel så morsomt og useriøst. Her ser man ikke på hastighet og snittider! Dette er bra for kropp og bein, men anklene ga tydelig signal om belastningen, samtidig som en verkende fotsåle forholdt seg mer taus enn vanlig, endelig fritatt fra asfalten. Variasjon, variasjon!

Jeg eier skogen, tenker jeg, der jeg får ha hele herligheten for meg selv. Overraskende nok er det første menneske jeg møter etter ei drøy mil, lengst hjemmefra, ei løpende jente, som meg! Og jeg må le der jeg ser mot henne for å sende et smil og et nikk, kanskje til og med si hei, at hun stirrer ned og forbi, tilsynelatende uten å ense at vi passerer. Det kunne vært meg, men til og med jeg hilser når jeg er innerst i marka. Rart det der, hvor lukkede vi jenter kan være. 

Det bærer nedover og hjemover, og jeg spretter en salty tomato Squeeze gel, og holder på å brekke meg av tomataktige klumper som fyller munnen. Enten var den gått ut på dato, eller så tåler de ikke kuldegrader. Grøss og gru. Jeg gikk derfor litt tom mot slutten, men var lykkelig da jeg tikket inn to mil på drøye to timer, inn til et varmt hus, glade barn, kaffe og frokost, og psykisk forberedt på å tilbringe resten av dagen i en håndballhall for 6-åringens turneringsdebut. Den totale treningsmotsats; sosialt, støyfullt, og så langt fra gjørme, natur og tåke man kan komme! (Kjør debatt! hehe).