"Litt er bedre enn ingenting" + møllepers.

Yngvar fra NRKs Puls er ikke enig i utsagnet om at det er bedre å gjøre litt enn ikke noe når det gjelder trening. Jeg antar han mener det ut ifra målsetninger om å bli sterkere, raskere eller å gå ned i vekt, og hvis man tror det har noe effekt med en halvtimes rusletur et par ganger i uka, så har han nok rett i det. Men for min egen del synes jeg absolutt at litt er bedre enn ingenting, når det er masse hindere og begrensninger som gjør det veldig utfordrende å få til ønsket treningsmengde en periode. Selvfølgelig har man alltid tid, og det fins alltid smutthull og muligheter i hverdagen, til og med for en håndballenke som meg. Jeg kunne for eksempel stått foran tv'en en time hver kveld og tatt spensthopp. Eller tatt push-ups og planken i garderoben på jobb i lunsjpausen. Eventuelt løpt til eller fra jobb mange dager i uka, (og dermed spist av litt for mye jobbtid som en eller annen gang må jobbes inn igjen). Det sier seg selv at det her ikke funker for normale mennesker. 

Den siste uka har jeg gjort hva jeg kan. Og jeg skal ikke surmule for det, men si meg fornøyd med det lille jeg får til. Det begynner å kjennes litt for godt i min mentale helse at mannen har vært lenge borte. Hele dynamikken i hverdagen blir jo helt forskrudd. Hjernen har så mye å holde styr på at den bryter sammen og ikke klarer huske på verken det ene eller det andre. Overload!

I går stresset jeg hjem fra jobb, og løp deler av veien: 5.86 km, 29:14 min, snittid 4:59. Fornøyd med tempoet!

Jeg tok trikken opp de første lange motbakkene, siden jeg fryktet speilblank is, så turen ble i overkant kort. En halvtimes løping er allikevel en fin dose (prøver jeg å innbille meg). Herlig å ha dagslys på den tida det for en måned siden var stupmørkt! Hente jenter i barnehagen, stresse til prøvetime på nytt dansekurs med 4-åringen, kle av dem igjen og sende jenta inn, for deretter å måtte hente henne siden vi hadde klart å møte opp på feil kurs. Det kunne lett endt i tårer og fullstendig skjærings, men heldigvis taklet hun det greit. Vi kledde på oss alle tre og dro hjem. Kjapp middagmekking, hiv innpå, på med klær igjen og tilbake til neste, og riktige, dansekurs. Heldigvis en toåring som lot seg bestikke mens vi ventet de 45 minuttene det varte. Så mange overganger pleier normalt sett føre til en del trassanfall og utartende konfliktscener både fra den største og den minste, men heldigvis ble det nokså grei skuring.

Det skal ikke stå på vilje og energi, for lysten er der så absolutt. Jeg savner å løpe! Savner så veldig å kunne fly avsted hjemmefra, i dagslys, med en ny og spennende langtur foran meg, alle fine opplevelser det innebærer, for så å komme hjem fylt av sprudlende følelser og ømme føtter. Nå balanserer jeg litt på en fin grense for hva jeg kan tåle. Etter stressdagen i går var det ny stressdag i dag. Jeg hadde bare så lyst til å få noen flere kilometer på føttene denne uka, og i dag var siste sjanse før over helgen igjen. Det ble å kjapt plukke med to jenter fra en altfor lang barnehagedag og plassere dem i miniSats nok en halvannen time. Jeg tenkte på forhånd å se an formen deres, for virket de fryktelig slitne var det ikke verdt det. Med en Remapose fylt med sunne godsaker (rundstykker, juice, bananer og Skyr-yoghurt) ble det en fin tur.

Jeg hadde et lite håp om å nå 15 kilometer, men etter flere sabotasjeaksjoner fra den §#%§@ tredemølla ble det en del kortere. Den stanset først etter 1 time (time limit reached), og slo seg fullstendig av etter neste 5 minutter. Beina kollapset fullstendig av bråstoppen etter å ha hatt jevn rytme i en drøy time, så det var ikke mulig å få i gang en flyt i dem igjen. Totalen 13,2 km, 70 min, snittid 5:18. Jeg løp jevnt på 11.2 fart, med siste kilometeren på 12,5 og måtte småforbannet legge inn årene der. Ny rek på mølle må det i hvert fall ganske sikkert være.