Fine Mandal min.

Så godt å komme til min barndoms by en svipptur disse røde påskedager. Her er våren kommet enda et hakk lenger frem enn i Oslo. Beina kriblet fra første sekund, og rastløs som et barn ventet jeg på første mulighet til å mimreløpe i gode, gamle omgivelser.

Hvem har ikke blitt overrasket over hvor liten den føles i voksen alder, den verdenen som var så uendelig stor i barneårene. De enorme avstandene, som nå bare er et kjapt, lite joggejafs unna. Jeg fikk meg en nydelig runde rundt Mandal, gjennom vakre Furulunden (som har mange vonde og knapt et eneste godt minne fra ungdommens skolejoggetvang). Sjøsmak i munnen og sterk motvind langs de hvite strendene, gjennom gågater, langs Mandalselva og til slutt opp de tunge, lange motbakkene hjem. Alt i ett; skog, sjø og fjell, i vårsol og t-skjorte.

Pulsen gikk litt vel høyt kjente jeg, og jeg lå på omtrent 160 i snitt, men noen ganger må man vel trene i den sona også. Motbakkene de siste to kilometerne ga også litt intervalleffekt, og jeg fikk spurtet meg opp til toppen med en makspuls på 172. Puh, så vondtgodt.

Distanse: 10,6 km. Tid 53:41  Snittid 5:04
For spesielt interesserte ligger dagens kart og tall her: GarminConnect


Mandals praktskog Furulunden.



Sjøsanden, Norges lengste (og vakreste) sandstrand?

 

Mot sentrum, langs Mandalselva.

Jeg skulle gjerne løpt hver eneste dag her nede (tiden er knapp og dagene få!), men beinhinnene er ikke spesielt fornøyd om dagen. Krysser allikevel fingrene for en rolig langtur til søndag, mens mange av dere andre løper i Drammen - lykke til!