Førstnevnte kom vel ikke som noen overraskelse, mens sistnevnte er takket være en kollegas bedre halvdel, som selvfølgelig er nederlender. Ikke så enkelt å få meldt seg på når billettene rives bort i løpet av minutter, men det gikk i boks. Løpet er på 10 engelske mil fra Amsterdam til Zaandam og er visst en fantastisk opplevelse! Det blir mitt første utenlandske løp, og noe sier meg at det blir en litt annen stemning, med 35.000 deltakere og 200.000 tilskuere.
Fredag formiddag, hjemme fra jobb på grunn av planleggingsdag i barnehage, og da blir trening en naturlig nødvendighet for dagen. Jeg var motivert og fokusert for en effektiv intervalløkt på mølla. Da er det også veldig viktig at ting går etter planen jeg har lagt på forhånd.
Først 15 minutter rolig oppvarming. Jeg er alltid litt bekymret når jeg starter båndet og tar de første løpeskrittene, for det er litt sjokk for leggene det der (selv om jeg er flink til å tøye og strekke dem til live på forhånd). De første skrittene sier egentlig det meste om den neste timen, og jeg kjente at det stakk litt i overkant mye på disse punktene som har sine gode og dårlige dager. Men uansett, da startet jeg så rolig som overhodet mulig, og jogget meg god og varm før jeg satte opp tempoet.
Intervallplanen var 2*(4*400 meter). Første intervall 13,7 km/t, og da jeg skal trykke ned hastigheten viser den seg å være låst på tempoet. Jeg trykker forbannet, denger etter hvert løs på den pokkers knappen (pensjonistene som frekventerer SATS på formiddager så noe forskrekket bort på meg), men nei. Bytte mølle, start opp igjen, damnit, motivasjon og humør måtte graves frem igjen fra dypet. Jeg kom meg opp igjen, kjørte de neste intervallene på 14 km/t, de siste på 15 km/t - og la inn en ekstra 400 meter for syns skyld.
Sykkeltimen på lørdag gikk ut. Litt for redusert (og bare meg selv å skylde). I stedet: kaféplanlegging med svigerinne og nok et løp nesten i boks. Larviksløpet 30. april ser ut til å kunne bli noe av, og etter litt forhandling kompromisset vi med distansen på 7,5 raske kilometre for oppladning til Sentrumsløpet helgen etter.
Body Pump søndag. Instruktøren stanser opp utenfor timen og prater uvanlig mye til å ikke kjenne meg, da hun brått stopper og sier "Du er den andre instruktøren Merete, ikke sant?" Hm, neppe. Jaja, timen var god, selv om musikken var for lav, og jeg klarte for første gang på lenge å legge litt ekstra vekter på. Jeg følte meg sterk, og etterpå kjente jeg meg tre ganger så sterk! Det var nesten så jeg kjente de brødskivene bli sugd opp i musklene etterpå. Digger den tunge plankeøvelsen timen avsluttes med, hvor man "svømmer" med annenhver arm, mens man står på tærne i strak planke.
Ingen langtur denne helga, til det tok den intervalløkta litt for hardt på.
4 kommentarer:
Så moro med Nederland (selv om jeg mye heller skulle hatt deg meg til NY:-) Tenk så mye gøy man får oppleve bare for at man løper!!
Møllekrøll er no'dritt, på Kampen var det flere korte strømbrudd igår og folk på mølla fikk seg en ubehagelig bråstopp. Ikke bra!
Instruktøren på Body Pump trodde nok at du var Merethe, min sjef på Kampen, hun trener også der. Dere er, når jeg tenker meg om, ganske like.
Tror jeg hadde fått litt panikk av møllekrøll i den farta!
Planke med svømming hørtes tøft ut.
Hver gang noen nevner planken holder jeg meg for ørene og gauler bæ bæ lille,,, lammet.
Men møllekrølle kan ødelegge hele dagen, jeg bytter stadig vekk, da de har satt møllene under skarpe lysrør (??) på Spenst, på enkelte er både tv-skjerm og tall flimrende av skarpt lys - må se på nabomølla for å få med seg dr.phil -)
Enig med lillesøster, møllekrøll i 15 tempo høres livsfarlig ut.
Anna; helt enig, det gir unike opplevelser og muligheter! Så jeg har altså en dobbeltgjenger?
Lille; det er de tunge, tøffe øvelsene som gir resultater!
Inga: sterke lysrør?! Så pyton. En har jo ikke akkurat så stort behov for å være opplyst når man stønner og svetter seg framover.
Legg inn en kommentar